På midten av 90-tallet mottok menigheten min en henvendelse fra en som ønsket seg litteratur fra Jehovas vitner. Han hadde respondert på en kupong på baksiden av "Våkn opp!" der han hadde krysset av for at han ønsket bibelsk litteratur og et "bibelkurs".
Jeg var på den tiden menighetstjener og svært ivrig i tjenesten. De eldste ga oppdraget til meg og jeg begynte å planlegge å besøke han som ønsket kontakt. Det viste seg å være pastoren i den lokale frikirken i byen.
Jeg benyttet anledningen til å invitere med meg kretstilsynsmannen som besøkte vår menighet, og følte meg trygg på at dette var en riktig avgjørelse.
Vi tok med den litteraturen som pastoren hadde bedt om og besøkte ham samme uken. Kretstilsynsmannen var en av de "gode gamle" som har vært reisende tilsynsmann i en mannsalder. Kunnskapsrik, myndig, dyktig til å undervise, slagferdig i kommentarene og en svært lojal tjener i Jehovas organisasjon. Streng som en "ayatollah" og kvikk i replikken som selveste Oluf.
Det var med full trygghet og forvissning om at jeg hadde tatt med "rett person til rett sted" at vi ringte på døren til pastoren. Pastoren var en godt voksen mann, med "predikantskjegg" og akkurat slik vi så for oss pastorer i frikirker skulle se ut.
Da samtalen etterhvert kom i gang, så holdt jeg meg ganske stille og overlot pratingen til selveste kretstilsynsmannen. Her skulle Sannheten innprentes i den stakkars villfarne pastoren og falsk religion skulle vaskes ut av predikantstuen som bare en veltalende kretstilsynsmann og hans unge novise kunne klare. Dette måtte jo være "lett match" for oss, spesielt siden vår kretstihsynsmann var viden kjent for sin direkte og nordnorske talemåte.
For meg var dette møtet et sjokk.
Kretstilsynsmannen virket fra første stund svært nervøs, satt ytterst på stolen og famlet med ordene. Pastoren på sin side satt rolig i sin stol, pratet med en myndig, men omsorgsfull og varm stemme. Det tok ikke mange minuttene før jeg måtte konstatere 1-0 til hjemmelaget. Jeg satt hele tiden og ventet på at det skulle "løsne" for min nordnorske medforkynner, men det skjedde ikke. Han ble mer og mer utilpass, bladde desperat frem og tilbake i Bibelen og pastoren hadde rett og slett et "åndelig overtak". Jeg så at kretstilsynsmannens forsøk på å ta ledelsen i samtalen og tilbakevise "falsk religion" kun bar preg av intens vipping med benet, en svært stressende oppførsel og rød hissighet i kinnene.
Mens pastoren rolig snakket om nåden og la frem sin tro, så ble "sann religion" som vi representerte, spilt ut på sidelinjen. Pastorens argumenter og hans stoiske ro klarte vi rett og slett ikke å imøtekomme på en god måte. Jeg var ung på den tiden, og bidro nok ikke så mye til å virke støttende på min medforkynner, og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg heller ikke hadde trengt så si noe. Her var en av de fremste forkynnerne på banen, ja på landsbasis, og med tungt skyts i feltveska som burde avgjort den åndelige krigføringen nesten før den var begynt. Men det skjedde altså ikke.
Da vi etterhvert bestemte oss for å gå, så var kretstilsynsmannen totalt ydmyket og han var hissig og uvennlig. Pastoren var den eneste som viste en slags form for vennlighet, verdighet og ro i dette.
Ute i bilen og på vei bort fra frikirkens klamme grep, begynte å kretstilsynsmannen å prate videre om pastoren, og da i svært negative ordelag. Hånlig påstod han at pastoren ikke forstod hva nåden var, og han forsøkte å skape en illusjon om at det var vi som hadde "vunnet" diskusjonen og at pastoren ikke skjønte Bibelens sannheter.
Jeg følte meg rødmende og pinlig berørt og visste ikke hva jeg skulle si. For meg ble det en enorm skuffelse og langt i fra det jeg hadde forventet. Kretstilsynsmannen, til tross for livslang erfaring i forkynnelsesarbeidet, hadde møtt sin religiøse overmann. Jeg trodde "Sannheten" ville tale for seg selv, og at vår forståelse av Bibelen ville få denne irriterende pastoren til å tie. Slik var det åpenbart ikke. Jeg hadde tidligere hatt mange feltavtaler med akkurat denne kretstilsynsmannen, og opplevd ham som en "slugger" på dørene, en som virkelig forklarte hvor skapet skulle stå og som var rett på sak og klar i talen. Jeg har skjønt i ettertid at slike prestasjoner var lett match for ham. Det var først når en person med en enorm Bibelkunnskap og innsikt i den kristne tro stod som motstander at det raknet.
En pastor i frikirken fikk altså vår kjære kretstilsynmann til å fremstå som en usikker søndagsskolegutt. En som tapte både argumentasjon og ansikt og måtte forlate den religiøse arenaen med halen mellom bena, totalt ydmyket av "falsk religion".
Dette var for min del aller første gang at jeg opplevde et ørlite snev av tvil på hvor mye "sannhet" det var i vår forkynnelse.