Frem til begynnelsen av 1990 var litteratur fra Selskapet Vakttårnet til salgs når Jehovas vitner gikk fra dør til dør. Det gjaldt blader, abonnement på blader, brosjyrer og bøker. Det eneste som ble delt ut gratis var traktater.
I 1990 ble salg av litteratur erstattet av ordningen med at litteraturen kun skulle formidles mot frivillige bidrag. Forkynnerne kunne på en diskret måte informere om at litteraturen ikke kostet noe, men at det var mulig å gi et frivillig bidrag "for å dekke kostnadene til trykking". Ordningen startet med at forkynnerne hadde med seg en konvolutt som var merket til formålet, og skulle synliggjøre at donasjonen fra beboeren ble lagt i konvolutten. Senere har denne ordningen blitt faset ut, og Jehovas vitner i dag deler ut litteratur til de som ønsker det.
Slik var det ikke alltid. Kun åtte år tidligere tok Selskapet tak i noe som kanskje var et problem den gangen; at Jehovas vitner urettmessig hadde begynt å gi bort litteratur. I april 1982 presenterte "Vår Tjeneste for Riket" denne advarende artikkelen, med konsis veiledning basert på rapporter om at litteratur ble gitt bort gratis:
I en periode (som vist på utklippet nede til venstre, som er fra "Rikets Tjeneste 1976") måtte forkynnerne kjøpe litteratur. Prisen var rimeligere for pionerer. Fortjenesten etter salget kunne forkynnerne gjøre hva de ville med. Så vidt jeg erindrer så ble ofte salget tilgodeskrevet Selskapet ved at forkynnerne donerte inntekten fra salget tilbake til bidragsbøssen. Selskapet fikk dermed i mange tilfeller betalt for litteraturen i to omganger. Først ved å selge til forkynnerne, og deretter fra donasjonen fra forkynneren "inntekt". * Se fotnoten lengst nede.
Slike ordninger kommer ofte i søkelyset til Skattemyndighetene. Her ble det bedrevet kjøp og salg av litteratur uten skatt og avgifter. Det er i de fleste land i verden ikke akseptert av myndighetene og virksomheter som bedriver inntektsgivende salg skal dermed skattlegges.
Men hva om virksomheten stoppe med salg, og ikke lenger har inntekter fra salg? Om litteraturen som tidligere ble solgt endres til å "gis bort mot frivillige bidrag"? Med et slikt grep vil ikke lenger Skattemyndighetene kunne fremme noe krav. Det er ikke skatteplikt på frivillige donasjoner til religiøse organisasjoner i USA. (Og en lang rekke andre land)
Denne nye ordningen ble forklart som en "forenkling", og den virkelig grunnen (at det handlet om skattefritak) ble ikke formidlet til Jehovas vitner i sin alminnelighet. (Det samme kan sies om pengehåndtering på stevner tidligere. Jehovas vitner vekslet inn kontanter mot verdikuponger før stevnet, og brukte verdikupongene som betalingsmiddel på stevneområdet. Ordningen medførte fritak fra en lang rekke bryderier med offentlige etater.)
I artikler som omtalte temaet etter at ordningen med å be om frivillige bidrag ble innført, kan det tyde på at medlemmene kviet seg for å be om penger på denne "nye" måten.
I "Vår Tjeneste for Riket" for mai 1993 ble dette eksempelvis nevnt:
Noen vegrer seg for å fortelle beboerne at arbeidet blir støttet av frivillige bidrag, men i de fleste tilfelle er det bra å fortelle dette. Det gjør beboeren oppmerksom på at arbeidet vårt ikke er kommersielt.
Bruken av ordet "kommersielt" forklarer situasjonen. Hadde formidlingen av litteratur vært kommersielt (som den teknisk sett var tidligere), så hadde det vært skattepliktige inntekter. Nå var ikke summene som litteraturen ble kjøpt og solgt for veldig store, og antagelig ikke mer enn det kostet å produsere*. Når opplagene av litteratur var så omfattende som den gang, ble det likevel generert store summer penger verden over. Vakttårnet og Våkn opp! hadde opplag på 10 talls millioner to ganger i måneden. (!)
* Et års abonnement på Vakttårnet, inkludert en bok, kostet i 1976 den gangen 12,- kroner, og steg til rundt 30,- kroner i 1982.
Tonen i artikkelen fra VTFR i 1982 (se bildet) er dessuten ganske nedlatende og stigmatiserende når det gjelder beboernes eventuelle motiver. Om beboeren for eksempel skulle formidle at hen ikke har råd, så skal forkynneren være klar over at "mange som sier de ikke har penger, er kjent for å bruke penger på unødvendige ting".
Løsningen skulle i alle fall være ikke å "sløse" bort litteratur på slike beboere, men heller tilby dem en traktat eller et eldre nummer av bladene.
Lengre tilbake i historien ble forkynnere omtalt som "kolportører" og på engelsk "publishers". Begge disse ordene knyttes til (omreisende) salg av bøker, og har ikke noe opphav i Bibelen eller kristent menighetsliv generelt. Ordet "publisher" brukes den dag i dag som synonym til "forkynner", men handlet opprinnelig om rollen forkynnerne hadde som omreisende selgere av Selskapets litteratur. For eksempel på 1920 og 1930 tallet var pionerer (heltidsforkynnere) "lønnet" av inntektene fra salg av Selskapets litteratur. De fikk kjøpe en visse mengde litteratur til en rimelig sum, og levde av inntektene de klarte å få fra salget ved å reise rundt i bygder og byer for å selge litteratur som "kolportører". (Denne ordningen er detaljert beskrevet i boken "Tredve år som slave under Vakttårnet", av William Schnell)
I dag er situasjonen mildt sagt annerledes. Forkynnelse foregår i stadig større grad ved at forkynnerne står stille ved en stand og distribusjon av litteratur er redusert til et minimum. Eventuelt interesserte i Jehovas vitners budskap henvises til deres offisielle nettsted.
* Fotnote: Når det gjelder salg av bladene Vakttårnet og Våkn opp! så fungerte det den gang slik: Bladene ble utgitt to ganger i måneden (Vakttårnet 1, og 15. hver måned, og Våkn opp! den 8. og 22. hver måned) Forkynnerne kjøpte (frem til 1990) bladene i menighetens litteraturdisk, solgte dem videre til beboere på feltet (eller på bladruter som forkynnerne ble oppfordret til å opprette). Etter dette ble "inntektene" fra salget som nevnt ofte (ikke alltid) tilbakeført fra forkynnerne som bidrag til Selskapet. I tillegg, ved årets slutt, kom det tilbud (og oppfordring) fra Selskapet om å kjøpe innbundne årganger av bladene for å ha disse i forkynnernes "teokratiske bibliotek" hjemme. Det var ikke alle som kjøpte slik innbundne årganger. Noen samlet på bladene de kjøpte til forkynnelsen (og bladrutene) og la av bladene for å binde inn sine egne årganger. I ltteraturdisken fikk man kjøpe permer og binders til "egne innbindinger". Millioner av blader fikk dermed (mot betaling) fortsette å leve i Jehovas vitners private bokhyller.