I en serie med artikler skal vi ta opp noen kuriositeter i et historisk perspektiv. Den første delen skal handle om bokstudiene som ble holdt i private hjem.
Denne møteformen eksisterte frem til januar 2009, og det var gjentagende oppfordringer til menighetens medlemmer om å stille sitt hjem til disposisjon for slike møter. Dette ble frem til den tiden ansett å være et viktig møte, spesielt at det ble holdt utenfor Rikets sal. Et argument var i tilfelle Jehovas folk skulle komme til å oppleve forfølgelse, så skulle bokstudiegruppene fungere som møte i vanskelige tider.
Selskapet avsluttet likevel denne ordningen, og bokstudiene kom fra den tiden til å bli avholdt på Rikets sal. De frigjorde den kvelden som vanligvis ble brukt til bokstudiet til det de nå kaller "familiestudiekveld". Familestudiekvelden er en rutine Selskapet pålegger og oppfordrer medlemmene til å gjennomføre til et fast tidspunkt hver uke.
Før bokstudiet startet var det i noen tilfelle fremmøte til felttjeneste. Det var ikke alltid dette ble gjennomført og det kom som regel an på bokstudielederens kapasitet til å gjennomføre det. Det var mulig å få en times tid på feltet før studiet startet, noe som kunne gi anledning til å fortelle oppmuntrende opplevelser fra tjenesten dersom man hadde opplevd slikt.
Frem til desember 1976 var det ingen fast plan på hvordan studiematerialet skulle gjennomgås. Det var opp til bokstudielederen, og noen bokstudieledere var mer grundige enn andre. Resultatet ble at de ulike bokstudiegruppene var ferdige med studiet av den aktuelle litteraturen på ulike tidspunkter. De gruppene som var tidlig ferdig, studerte en brosjyre mens de ventet på at de øvrige bokstudiegruppene skulle gjøre seg ferdig. Når alle var i mål med studiet av boken, startet studier i en ny bok. Og samme prosedyren ble fulgt i mange år.
Så kom altså denne teokratiske endringen:
Da studiet av boken "Guds evige hensikt gjennomføres til gagn for menneskene" startet på begynnelsen av 1977, så var bokstudieneorganisert slik at det var lik plan for alle.
Hensikten med denne endringen ble beskrevet i "Vår tjeneste for riket" i november 1976.
Når en tenker på hvordan Selskapet i mange andre sammenhenger er strengt organisert, kan en kanskje undre seg over at denne ordningen ikke ble innført lenge før?
Bokstudiene var offisielt å anse som et vanlig møte, og en skulle kle seg på samme måte som vanlige møter. Bokstudiene ble innledet og avsluttet med bønn, men ikke med sang, slik som på Rikets sal.
Varigheten på bokstudiet skulle være en klokketime, inkludert innledende og avsluttende bønn. Studiene foregikk ved at bokstudielederen engasjerte en menighetstjener til å lese avsnittene, og deretter stilte spørsmål som de tilstedeværende kunne svare på etter håndsopprekking. Dersom det ikke var en menighetstjener tilstede, så kunne en annen bror lese avsnittene. Dersom det ikke var brødre tilstede i det hele tatt, kunne en yngre mannlig deltager få privilegiet å lese avsnittene. Når alle muligheter var "oppbrukt" så kunne en søster få tildelt oppgaven. Det var imidlertid enkelte bokstudieledere som mente at dette ikke var passende, og dermed leste de heller avsnittene selv.
Siden møtene ble holdt i private hjem oppstod det til tider en ukultur om at folk ble sittende og prate etter at bokstudiet var ferdig. Noen verter var jo også gjestfrie og syntes det var hyggelig. Her kom det påminnelser fra Selskapet fra tid til annen at en måtte vise hensyn til dem som hadde stil hjemmet sitt til disposisjon. Noen hadde jo barn som skulle ha kveldsmat og legges. Når bokstudiet var over klokken halv ni på kvelden så var det nok mange småbarnsforeldre som ønsket bokstudiedeltagerne på dør.
Det var også enkelte boktudieledere som utvidet det teokratiske programmet på egenhånd, og kom med "teokratiske nøtter" etter at den offisielle studiedelen var gjennomført. Dette var naturligvis ikke initiert av andre enn dem selv, og ikke noe som Selskapet verken støttet eller oppfordret til. Noen av disse "nøttene" var obskure detaljer fra et lange teokratisk lerret og det var sjeldent at deltagerne klarte å besvare eller gjette seg til løsningen. Inntil svaret kom, så ble deltagerne sittende og man fikk ikke kommet seg av sted før bokstudielederen kom med det befriende svaret på gåten han hadde presentert. Dersom bokstudiet ikke var avsluttet med bønn, ville det være upassende å forlate stedet. (Denne rutinen gjaldt naturligvis ikke alle bokstudieledere, og det har helt sikkert vært lokale varianter av dette fenomenet.)
Selskapets tanker om viktigheten av å ha et slikt møte ble endret. Dermed gikk ordningen over i historien. Hvorfor? Den offisielle årsaken var "forenkling" og "teokratiske justeringer". Mange stusset over endringen sett i lys av Selskapets tidligere satsing og fokus på å ha "sterke bokstudiesentra med dyktige bokstudieledere". Det skulle være "mini menigheter" med fremoverlente bokstudieledere som hjalp gruppen i gang på feltet og oppmuntret dem ved å invitere alle, og spesielt de "åndelig svake" ut i tjenesten.
Slik gikk det ikke.