Gudsnavnets opprinnelse og utvikling: Fra polyteisme og henoteisme til monoteisme – en ukjent historie for Jehovas vitner

Innledning

Jehovas vitner tror de er de eneste som kjenner den sanne Gud – Jehova, og at dette navnet (eller andre former av navnet JHVH, Yahve) alltid har vært i bruk blant Guds folk. De hevder at navnet "Jehova" (en latinsk variant av de hebraiske konsonantene JHVH) er det eneste sanne gudsnavnet og at det ble kjent allerede for patriarkene, som Abraham og Jakob.

Men hva sier egentlig bibelforskningen, arkeologien, og de eldste bibeltekstene? I virkeligheten er historien bak navnet Yahve (JHVH) langt mer kompleks – og avslører at israelittene i starten var polyteister med et bredt gudepanteon, og at navnet "Yahve" først får sentral plass langt senere, og trolig har utenforisraelittisk opprinnelse. Denne artikkelen gir et innblikk i hva forskere faktisk vet om Yahve - og den tidlige utviklingen av israelittenes gudstro – basert på kilder Vakttårnet aldri nevner.

Tidlig tro – ikke monoteisme

I motsetning til Vakttårnets påstand om at monoteisme var normen fra begynnelsen, viser både Bibelen og arkeologiske funn at israelittene i begynnelsen tilba mange guder.

Tekstbevis:

5. Mosebok 32 (dødahavsrullene og Septuaginta): (8) "Da Den Høyeste (El Elyon) ga folkene deres arv, da han skilte menneskenes sønner, satte han grensene for folkene etter tallet på gudssønnene. (9) Herrens (Yahve) del er hans folk, Jakob er hans arvede lodd."

Vers 8 omtaler "Den Høyeste" og vers 9 "Yahve". Spørsmålet som kan stilles er om "Den Høyeste" og "Yahve" er den samme, eller om disse versene viser at det er snakk om flere guddommer i et polyteistisk system - og at "Den Høyeste" (El Elyon) fordelte folkeslag og tildelte israelittene til Yahve?

I tidlige bibelske kilder kalles Israels Gud for:

• El Shaddai (Gud Den Allmektige) – 1. Mos 17:1

• El Elyon (Gud Den Høyeste) – 1. Mos 14:18

• El Roi (Gud som ser meg) – 1. Mos 16:13

• El Olam (Den evige Gud) – 1. Mos 21:33

Her er en oversikt over noen av gudene i den kanaanittiske og israelittiske "panteon":

Guddom

Rolle / assosiasjon

Kilder / spor

El

Den Aller Høyeste (se listen ovenfor)

El var den øverste guden i kanaaneisk mytologi. Navnet "Isra-EL" inneholder faktisk hans navn. Det samme gjelder en lang rekke andre Bibelske navn som ender på EL.

Asjera

Fruktbarhetsgudinne, mor-gudinne, El/Yahves partner

Omtalt i Bibelen som "Asjerastøtten"; omtales som El’s kone i Ugarittiske tekster, og trolig også Yahves partner i tidlig Israel.

Baal

Stormgud, fruktbarhet, krig

Ofte nevnt som Israels hovedkonkurrent til Yahve. Flere israelitter tilba Baal parallelt med Yahve.

Astarte (Asjtoret)

Kjærlighet, seksualitet, krig

Gudinne kjent fra kanaaneisk og fønikisk religion. Nevnes i GT som noe Israelittene "falt fra" til.

Kuntillet Ajrud-inskripsjonene (ca. 800-tallet f.Kr.)

Dette er det viktigste arkeologiske beviset på en forbindelse mellom Yahve og Asjera, noe som underbygger tanken om et polyteistisk trossystem.

På dette stedet i ørkenen (nordøstre Sinai), ble det funnet flere inskripsjoner skrevet på hebraisk. En av dem lyder:

"Jeg velsigner dere ved Yahve av Samaria og hans Asjera."

En annen variant sier:

"Ved Yahve av Teman og hans Asjera."

Dette indikerer:

• Yahve hadde en "Asjera" – som nevnes i eierform, altså en gudinne tilknyttet Yahve.

• Yahve ble tilbedt både i Samaria (nordriket) og Teman (sør), noe som støtter idéen om flere lokale Yahve-kulter.

  
  

Merk: Asjera kan her enten bety en gudinne (person) eller en kultisk gjenstand (som et tre eller en stav). Men i denne sammenhengen gir "hans Asjera" liten mening som objekt – det gir mer mening som gudinne/partner.

Bibelske henvisninger til Asjera – og forsøk på å fjerne henne

I 1. Kongebok 15:13, 2. Krønikebok 15:16 og 2. Kongebok 21:7, omtales "Asjerapelen" og andre kultgjenstander som ble satt opp i tempelet i Jerusalem.

2. Kongebok 21:7: "[Manasse] satte opp Asjerastøtten han hadde laget, i tempelet…"

Dette betyr at Asjera ble tilbedt i Yahves eget tempel, trolig som hans gudinne-ektefelle.

Senere reformatorer som Hiskia og Josjia fjernet Asjerakulten i sin kamp for ren monoteisme (2. Kongebok 23:4–7). Dette tyder på at Yahve og Asjera hadde vært del av den offisielle statsreligionen, men ble utryddet og glemt av de som skrev Bibelen i ettertid.

Teologisk betydning

Tidlig israelittisk religion utviklet seg i tråd med resten av regionen: Guder hadde ektefeller. Når israelittene adopterte Yahve som nasjonal gud, overtok han trolig også Asjera – akkurat som El hadde henne i kanaaneisk religion.

Etter hvert som monoteismen vokste frem, ble det teologisk problematisk å ha en gudinne ved Guds side:

• Gud kunne ikke ha en partner hvis han var den eneste sanne Gud.

• Asjera ble derfor først nedgradert (fra gudinne til kultsymbol), og deretter fjernet fra trossystemet som en "falsk gud".

Hvor kommer Yahve fra?

Yahve nevnes ikke i ugarittiske tekster, der de kanaaneiske gudene listes opp. Det har fått forskere til å spørre: Kan Yahve ha vært en fremmed gud, importert fra sør eller øst og via Moses - gradvis ha blitt "skapt" i rollen som israelittenes eneste sanne gud?

Sør-arabisk/midjanittisk opprinnelse?

Flere tekster peker mot at Yahve opprinnelig kom fra sør eller øst:

Dommerne 5: 4–5: Herre, da du drog ut fra Se’ir, da du skrittet fram fra Edoms mark..."

Habakkuk 3: 3: "Gud kom fra Teman, Den Hellige fra Paranfjellet."

5. Mosebok 33: 2: "Herren kom fra Sinai, steg opp fra Se’ir for dem; han strålte fram fra Paranfjellet."

Dette peker mot Teman, Se’ir, Edom, Paran og Midjan – sør eller øst for Israel. Kan dette ha vært Yahves mulige opprinnelsesområde?

En "ny" gud introduseres - for hvem?

Moses’ kontakt med Yahve skjer ikke i Kanaan, men i ørkenen, i Midjan. I 2. Mosebok 3, møter Moses Yahve i en brennende busk på Horeb/Sinai-fjellet, og spør guddommen som åpenbarer seg:

"Hva er ditt navn?"

Dette tyder på at Moses ikke kjente Yahve fra før. Moses var på dette tidspunkt gift med Sippora, datteren til Jetro, prest i Midjan (kohen Midyan). Jetro er altså religiøs leder. Kan Yahve ha vært en lokal gud i det samfunnet Jetro var prest og vært en påvirkningsfaktor for Moses?

Versene senere i 2. Mosebok kapittel 18 viser at Jetro hører Moses fortelle om hva Yahve har gjort av storverker. Men teksten sier ikke at Jetro aldri hadde hørt om Yahve før – bare at han nå anerkjenner Yahves storhet og ofret til ham. Det stemmer faktisk godt med en tid der folk trodde på mange guder, men kunne erkjenne én som mektigst. Det å anerkjenne én gud som mektigere enn andre guder (henoteisme) var helt vanlig. Dessuten viser som nevnt eldre tekster at Yahve opprinnelig kom fra sør eller øst, kanskje fra Jetro sitt område, og kan ha vært en lokal gud der. Det kan ikke holdes for usannsynlig at Moses først ble kjent med Yahve via Jetro, og ikke omvendt. Teksten i 2. Mosebok er dessuten redigert senere, så den kan reflektere en teologisk (og religiøs-politisk) vinkling heller enn historisk rekkefølge med det motivet som skulle understøtte tanken om én sann gud, altså den gradvis voksende utviklingen fra polyteisme, henoteisme og til slutt monoteisme.

Hypotese:

Moses kan ha blitt introdusert for Yahve i Midjan, og det finnes en tanke i dette om at han tok denne guden med seg tilbake til israelittene, hvor Yahve etter hvert (og over lang tid) ble identifisert med El – den kanaaneiske hovedguden i en slags teologisk fusjon – og deretter gradvis ble opphøyd og fikk rollen som den eneste sanne Gud.

Navnet JHVH – hva betyr det?

De fire konsonantene JHVH (י-ה-ו-ה), kjent som tetragrammet, har blitt transkribert som "Jehovah" (en senmiddelaldersk hybridform) og "Yahweh" (en mer presis rekonstruksjon).

Når Moses spør etter navnet, får han svaret:

2. Mosebok 3:14: "Ehyeh asher ehyeh" – "Jeg er den jeg er" eller "Jeg vil være den jeg vil være".

Det er et ordspill på verbet haya – "å være". Dette kan ha vært et senere teologisk svar for å forklare navnet som eksistens eller tilstedeværelse. Men opprinnelig kan det ha vært et lokalt krigs- eller stormgud-navn, senere tolket om i lys av monoteistisk teologi.

Overgangen til monoteisme – sent og gradvis

Yahve ble ikke den "eneste sanne Gud" for israelittene før langt senere. I tidlige tider anerkjente israelittene flere guder, men tilba Yahve som sin nasjonale Gud (henoteisme). Først i eksiltiden (500-tallet f.Kr.), under profeten Jesaja 2. (Deutero-Jesaja), ser vi klar tegn på monoteisme:

Jesaja 45: 5: "Jeg er Herren (Yahve), og ingen annen finnes, foruten meg er det ingen Gud."

Dette skjedde langt etter Moses, og lenge etter de fleste historiene i Tanakh (GT) hadde blitt nedskrevet.

Jehovas vitners påstand – et moderne dogme uten historisk dekning

Vakttårnet fremstiller Gudsnavnet som sentrum for sann tilbedelse, og hevder at "Jehova" eller andre former av gudsnavnet var i bruk fra begynnelsen og at det alltid har vært et monoteistisk trossystem. Dette harmonerer ikke med andre kilder, som i stor grad bekrefter polyteisme. Jehovas vitner fremstiller i dag Jehova som en moderne gud man kan utvikle et vennskap med, be til og som gir "beskyttelse" til sine tjenere på jorden. Jehova skal ifølge deres tro, meddele seg til en gruppe menn (i hovedsak amerikanske menn) litt nord for New York, og denne gruppen videreformidler budskapet fra Gud gjennom sine kanaler (i hovedsak litteratur og video).

En forsiktig konklusjon

Navnet JHVH, Yahve eller Jehova er ikke evig, ikke allment kjent fra begynnelsen, og heller ikke unikt for Israel. Det finnes sterke indikasjoner på at Yahve var en ørkengud (eller en krigsgud) fra sør eller øst, kanskje introdusert til israelittene gjennom Moses' midjanittiske svigerfamilie eller at Yahve var en del av et en polyteistisk panteon som bestod av mange guder med ulike roller. Monoteismen utviklet seg gradvis, og ble ikke ferdigutviklet før i eksiltiden.

Dette er en side av bibelhistorien Vakttårnet aldri snakker om, fordi den undergraver hele ideen om en ubrutt teologisk linje fra Abraham til moderne Jehovas vitner. Tanken om at det hele startet i et polyteistisk system ville være vanskelig å ta til seg for Jehovas vitner i dag og da er det like greit å ikke nevne disse sidene av historien.

Når man leser Det gamle testamente uten filter, fremstår Yahve som en sint, hevngjerrig gud og med en svært voldelig natur. Jesus viser det motsatte: Han beskriver en kjærlig himmelsk Far, full av nåde og tilgivelse. Dette har fått mange – både i oldtiden og i dag – til å spørre: Er det virkelig samme Gud? Svaret avhenger av om man leser Bibelen som én enhetlig bok, eller som et uttrykk for en teologisk utvikling – der menneskers forståelse av Gud modnes over tid og muligens har representert ulike roller i samtiden, knyttet til religion, styre og politikk. Gnostikere og kritikere så dette klart, men Jehovas vitner forsøker fortsatt å forsvare alle Yahves handlinger som "perfekte og kjærlige". Det krever en ekstremt selektiv lesning og en del bortforklaringer.

Videre lesning og kilder

1. Mark S. Smith – The Early History of God: Yahweh and the Other Deities in Ancient Israel (1990/2002)

2. Thomas Römer – The Invention of God (2015)

3. Frank Moore Cross – Canaanite Myth and Hebrew Epic (1973)

4. Karel van der Toorn – Family Religion in Babylonia, Syria and Israel (1996)

5. Richard Elliott Friedman – Who Wrote the Bible? (1987)

6. Michael Coogan – God and Sex: What the Bible Really Says (2010)

7. Arkeologiske funn fra Kuntillet Ajrud (8. årh. f.Kr.): "Yahweh and his Asherah"