Brødet og vinen

Den 27. mars 2021 feiret Jehovas vitner over hele verden "Minnehøytiden", slik de gjør på denne tiden hvert år. De fleste Jehovas vitner sender de såkalte emblemene, symbolet på Jesu´ blod og legeme, videre under selve feiringen og drikker eller spiser ikke av emblemene.

Det å forsyne seg av emblemene (brødet og vinen) har vært en symbolsk handling som tilkjennegir at man har et håp om en himmelsk oppstandelse. Slik var det også da bibelstudentene under ledelse av Charles Taze Russell begynte å samles på slutten av 1800-tallet. På den tiden hadde de ikke noe annet enn et himmelsk håp, og de drakk og spiste av emblemene alle som samlet seg rundt bibelstudentene.


Bibelstudentene var dog opptatt av at dette privilegiet kun gjaldt et begrenset og bokstavelig antall mennesker på 144000, bygget på skriftsteder i Åpenbaringsboken. Det var naturligvis de som hadde "den sanne tro" som kunne gjøre seg fortjent til et slikt håp.


Feiringen av Herrens aftensmåltid, senere kalt Minnehøytiden, ble en årlig hendelse for å minnes gjenløsningofferet. Enden var jo rett rundt hjørnet og de ventet på å bli rykket opp til herligheten når som helst.


Tiden gikk og ting gikk ikke helt slik de håpet og trodde på.


Russell fullførte sitt "jordiske løp" og Rutherford overtok driften av "Selskapet", noe som etterhvert gav ham stor makt i organisasjonen. Selv om det var mange som fulgte Russells teologi og fortsatte som Bibelstudenter, så begynte Rutherfords tilhengere å vokse i antall og han startet på en prosess som ble til det vi i dag kjenner som Jehovas vitner. (Jfr. det som skjedde på stevnet i Cedar Point, Ohio i 1931, da Rutherford presenterte "navneskiftet")


Det ble stadig flere tilhengere og tallet på 144000 som skulle til himmelen måtte etter alle solemerker være oppfylt. Etter gjentatte forsøkt på å forutsi endetiden, først i 1914 og senere i 1925 så fortsatte trossamfunnet å vokse. Det oppstod et problem. Ettersom de tok tallet 144000 bokstavelig - hva skulle de gjøre med de stadig flere som fulgte religionen? Hvor skulle de gjøre av seg, om de ikke hadde plass i himmelen?


Rutherford var tidlig ute i 1918 med å forutsi det han mente var sannheten og holdt sin berømte tale som hadde temaet "Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø". Dette rettet fokuset mot noe helt nytt i læren. (24. februar 1918: The World Has Ended—Millions Now Living May Never Die)


Ideen om "noe nytt" kom etterhvert frem i litteraturen, blant annet i 1932 i boken "Vindication" der Bibelens Jonadab i fortiden ble nevnt som et forbilde på en klasse gudfryktige mennesker som skulle få Guds beskyttelse og komme levende gjennom den «store trengsel» og inn i den nye ordning under Kristi rike.


I The Watchtower for 15. april 1935 ble det skrevet noe som varslet om nye forståelser og de minnet sine lesere om at en sammenkomst for Jehovas vitner og "dem som tilhører Jonadab", vil bli holdt i Washington, D.C., fra 30. mai til 3. juni 1935. "Vi håper det vil passe for mange som tilhører levningen og Jonadab, å være til stede ved denne sammenkomsten. Hittil er det ikke så mange av dem som tilhører Jonadab, som har hatt det privilegium å overvære en sammenkomst, og sammenkomsten i Washington kan komme til å bli til virkelig oppmuntring og gagn for dem". — Side 114. Legg merke til ordlyden her: Jehovas vitner var i omtalt i særklasse (de hadde et himmelsk håp), men det var også nevnt "dem som tilhører Jonadab". Det var to ulike grupperinger.


Rutherford var en smarting, og han "justerte" teologien etterhvert som det ble behov for det. På stevnet i Washington DC i 1935 kom det en helt ny forståelse. Da ble skriftstedet Johannes 10: 16 og diverse skriftsteder fra Åpenbaringsboken forklart. Ideen om at det var "to klasser" ble presentert. Himmelen var jo full, og det var ikke plass til flere der. Noe måtte gjøres. På stevnet i Washington ble det kunngjort at det var håp for menneskeheten om å få leve evig på jorden i paradislignende tilstander. "Den lille hjord" var trygt plassert i himmelen og nå var turen kommet til å fokusere på "Den Store Skare". Det ble gjort kjent at Jonadab-klassen, tidligere omtalt i Vakttårnet, var identisk med "den store skare" som er omtalt i Åpenbaringsboken. Se artikkel som bekrefter dette: https://wol.jw.org/no/wol/d/r3/lp-n/1979889


De nye bibelforståelsene og tolkningene var basert på profetier i Jeremias bok om rekabittene og Jonadab, Åpenbaringsboken og Jesu ord i Joh. 10: 16: "Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre frem, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde."


Det var før dette en vanlig oppfatning at skriftstedet Joh. 10: 16 siktet til at Jesus først og frem hadde forkynt for jødene, men at han også skulle fokusere på "hedningene" og la dem bli en del av flokken. Men så kom altså Rutherford med en helt ny idé. Alt var symbolsk og skulle få "en større oppfyllelse". Han fremmet tanken på at det var en "første frukt" og en "sekundær klasse". De med himmelsk håp ble kalt "den salvede rest" og de med et jordisk håp, "den store skare". Jonadab-klassen og "de salvede". Jonadabene ble senere identifisert som "de andre får".


En helt ny teologisk idé skjøt fart og så var problemet med "plassutfordringene" i himmelen borte. Det var fullt i himmelen, men plass til veldig mange på jorden.


Selv om det etter 1935 ikke lenger var noe himmelsk håp (siden det var fullt) så har det vært mest fokus på "den store skare" og de få som tilhører den "lille hjord" er i mindretall. Det er likevel en del som har følt de har et "himmelsk kall" etter 1935, og dørene er ikke helt lukket.


I dag er samtlige av medlemmene i Det Styrende Råd i denne gruppen, og det er et krav for å være medlem av Det Styrende Råd at medlemmene har et himmelsk håp. Merkelig nok øker tallet blant Jehovas vitner som forsyner seg av brødet og vinen fra år til år. Det var ganske stabilt frem til rundt 2007, med en gradvis nedgang frem til det året - for så å øke i antall fra år til år. I lange tider lå tallet på rundt syv til titusen mennesker. De senere årene har det passert tyve tusen, og vel så det. Og det øker stadig. Dette er det svært vanskelig for Jehovas vitner å forstå og ikke minst forklare. Det skulle gått ned, men øker i antall. Dagens forståelse er i alle fall tuftet på Rutherfords teologi og en elegant løsning på noe som ville ha blitt et problem å forklare, og ikke minst ha skapt problemer for ytterligere vekst. Med den nye forståelsen om "den store skare" (som ingen kunne telle), altså Jonadabene, "de andre får", åpnet det seg nesten ubegrensede muligheter for vekst etter 1935. Da var det bare å "kjøre på" i samme stil, med å bygge opp under forventninger om at "enden er nær" og at "det haster". Ettersom "den store skare" (Jonadabene, "de andre får") eller rettere sagt; Jehovas vitner i sin alminnelighet, ikke anses å være en del av "pakten" mellom Jesus og "den lille hjord", mener Det Styrende Råd at disse ikke skal forsyne seg av emblemene. De skal kun opptre som "observatører" og sende brødet og vinen symbolsk videre under selve feiringen. Det er kun de med et himmelsk håp som tillates å drikke av vinen og spise av brødet.


Det faktum at det er såpass mange som likevel forsyner seg av emblemene, forklares slik i litteraturen i Vakttårnet for 15. august 2011, siden 22:

Antall som forsynte seg av symbolene. Dette er tallet på døpte personer verden over som forsynte seg av symbolene på minnehøytiden. Svarer dette tallet til antall salvede på jorden? Ikke nødvendigvis. En rekke faktorer – deriblant tidligere trosoppfatninger og til og med mental eller følelsesmessig ubalanse – kan få noen til å tro med urette at de har det himmelske kall. Det er derfor umulig for oss å vite det eksakte tallet på salvede på jorden, og vi trenger heller ikke å vite det. Det styrende råd fører ingen liste over alle som forsyner seg av symbolene, for det opererer ikke med noe globalt nettverk av salvede.*

Hvor mange som har forsynt seg av emblemene den 27. mars 2021 får vi kanskje greie på senere.

108 visninger

Siste innlegg

Se alle