Vi har blitt fortalt at Bibelen er Guds Ord, og at de 66 bøkene som Bibelen inneholder gir veiledning og kunnskap til mennesker som vil finne "Sannheten". Dette er en oppfatning som i større eller mindre grad har eksistert i en periode på nesten to tusen år. Opphavet for at Bibelen endte opp med akkurat de 66 bøkene (73 bøker i den katolske Bibelen) den i dag inneholder, kan spores tilbake til keiser Konstantin. Mer om dette nedenfor.
Denne artikkelen skal handle om de såkalte apokryfe skriftene, eller gnostiske tekster som av ulike årsaker ikke ble funnet verdige til å være en del av den Bibelske kanon.
Faktum er at det fantes en lang rekke bøker og evangelier som ble skrevet og som inneholdt "kristent budskap" og forståelser av eldre skrifter, men som ikke fikk plass som en del av Bibelen. Hva var grunnen til dette? Den forklaringen religiøse, og også Jehovas vitner oppgir, er at disse bøkene og evangeliene ikke var "inspirerte" og derfor ikke kunne innlemmes i den Bibelske kanon. Skriftene blir ofte omtalt som apokryfiske.
Men er den oppgitte årsaken til utelatelsen av disse skriftene fra Bibelen hele sannheten?
Da den kristne Bibelen ble formalisert på 300-tallet evt. ble altså flere religiøse tekster ekskludert fra den offisielle kanonen. Blant de mest kjente av disse var de gnostiske skriftene. Gnostisismen, en religiøs og filosofisk retning som utviklet seg i de første århundrene etter Kristus, skilte seg kraftig fra den ortodokse kristendommen. Kirkens beslutning om å avvise gnostiske skrifter og dens påfølgende kamp mot kjettere var en kompleks prosess, motivert av teologiske, sosiale og politiske faktorer.
Hva var gnostiske skrifter?
Gnostisismen var ikke én enkelt religiøs bevegelse, men heller et spekter av ulike tradisjoner som delte visse felles trekk. Gnostikerne fokuserte på ideen om gnosis, et gresk ord for "kunnskap". Denne kunnskapen var esoterisk, ofte hemmelig, og kun tilgjengelig for en utvalgt gruppe mennesker som var i stand til å oppnå en dypere forståelse av det guddommelige.
Blant de viktigste gnostiske tekstene finner vi "Thomas-evangeliet", "Maria Magdalenas evangelium" og "Judas' evangelium". Disse tekstene inneholdt alternative fortellinger om Jesus og hans lære, ofte i sterk kontrast til de synoptiske evangeliene i det vi nå kjenner som Det nye testamentet. For eksempel presenterte Judas-evangeliet Judas Iskariot ikke som en forræder, men som en viktig og innviet person i Jesu plan. Dette var naturligvis i konflikt med den tradisjonelle kristne fremstillingen av Judas.
Gnostikerne hadde også et annet syn på gud og Jesus enn det kirken forklarte, og de hevdet blant annet at guden (kjent som JHVH, Jahveh, Jehova) i de hebraiske skriftrullene ikke kunne være den samme kjærlige guden som Jesus formidlet. De hadde en forklaring på hvorfor den gammeltestamentlige guden var så destruktiv, hevngjerring og maktsyk - til tider rett og slett ondsinnet. De kalte den gammeltestamentlige guden for "demiurgen", en lunefull, selvopptatt og meget vred gud, som krevde ustanselige offergaver og bekreftelser fra sine undersåtter og som kun skapte ondskap og problemer for menneskeheten og den materielle verden. Demiurgen var kun drevet av et ønske om å bli tilbedt og tvang menneskene til underkastelse gjennom frykt og vold og tildelte meget strenge straffer for de som ikke fulgte denne underkastelsen. De mente at disse egenskapene umulig kunne sidestilles med det fredelige budskap som Jesus forkynte og den guddommen Jesus representerte. Deres syn på Jesus var at han var kommet for å gi mennesker opplysning og åndelig frihet, og ikke minst komme i kontakt med den høyeste form for gudommelighet.
Hvorfor ble gnostiske skrifter ikke innlemmet i Bibelen?
Teologiske uenigheter: En av hovedgrunnene til at de gnostiske skriftene ikke ble innlemmet i Bibelen var deres teologiske avvik fra den ortodokse kristendommen som etter hvert vokste frem. Mens de kanoniske evangeliene i Bibelen beskrev en frelse gjennom tro på Jesus Kristus, fokuserte gnostisismen på individuell kunnskap og åndelig opplysning. Gnostikerne trodde ofte at den materielle verden var ond eller skapt av en underordnet gud, som nevnt kjent som demiurgen. Denne læren stod i direkte motsetning til kirkens lære om at Gud hadde skapt en god og velordnet verden. De gammeltestamentlige skriftenes beskrivelser av gud bekrefter på mange måter gnostikernes syn. Videre hadde mange gnostiske tekster en dualistisk tilnærming, som delte verden inn i skarpe dikotomier av lys og mørke, ånd og materie, hvor det fysiske ofte ble sett på som negativt. Den ortodokse kristendommen, derimot, betraktet skapelsen som god og inkarnasjonen – Jesu legemliggjøring – som sentral for frelsen.
Kirkens behov for enhet: Kirken ønsket å etablere en enhetlig tro for å sikre sin legitimitet og maktposisjon. De gnostiske tekstene, som representerte et mangfold av ulike perspektiver, truet denne enheten. De tidlige kirkefedrene, som Ireneus av Lyon og Tertullian, arbeidet aktivt for å fordømme gnostisismen som kjetteri og sikre at kun de skriftene som støttet den ortodokse kristne lære, ble inkludert i Bibelen. På 300-tallet, spesielt under konsilet i Nikea i 325 e.Kr., begynte kirken å standardisere teologien. Dette kulminerte i formuleringen av den nikenske trosbekjennelsen og til slutt Bibelens kanon, som utelot alle skrifter som avvek fra kirkens offisielle teologiske linje. At keiser Konstantin - som tok initiativet til konsilet - ønsket en slik ordning med en ensrettet kirke, handlet nok mer om et ønske om politisk statbilitet enn religiøs tro.
Politisk makt og kontroll: Ved å avvise gnostiske skrifter kunne kirken også konsolidere sin politiske makt. Gnostiske grupper, som var mer desentraliserte og mindre hierarkiske, truet kirkens ønske om å være den eneste autoriteten på religiøse spørsmål. I et samfunn der kirken spilte en stadig viktigere rolle i politisk og sosial struktur, var kontroll over teologi og religiøse tekster avgjørende for å opprettholde denne makten.
Kirkens kamp mot kjetteri
Kirken så på gnostisismen, og andre bevegelser som den, som en trussel mot den teologiske og institusjonelle enheten den forsøkte å bygge. Dermed fulgte flere hundreår med aktive forsøk på å bekjempe kjetteri.
Forfølgelse og utrydding av kjettere: Gjennom århundrene har kirken aktivt forfulgt de som ble betraktet som kjettere. Dette skjedde ikke bare i form av teologiske debatter, men også gjennom voldelige handlinger. Gnostikere ble ofte ekskludert fra fellesskapet, og i mange tilfeller ble de også straffet fysisk eller drept. Dette var en del av kirkens bredere kamp for å eliminere enhver religiøs opposisjon.
Innføring av inkvisisjonen: På 1100-tallet ble kjetterbekjempelsen mer formalisert med innføringen av inkvisisjonen, som ble en mektig institusjon med myndighet til å undersøke og straffe dem som ble anklaget for kjetteri. Mens gnostikerne som gruppe allerede hadde blitt kraftig redusert på dette tidspunktet, fortsatte kirkens kamp mot andre "kjetterske" bevegelser, som albigenserne og valdenserne. Katarene som tuftet sin lære på gnostisismen, ble utsatt for utrydning, et folkemord av en hel gruppe mennesker. Dette reflekterer kirkens brede innsats for å sikre teologisk ensretting og makt.
Sensur av gnostiske skrifter: Kirken sørget for at de gnostiske skriftene ble undertrykt, noe som forklarer hvorfor mange av disse tekstene gikk tapt i århundrer. Først med oppdagelsen av Nag Hammadi-biblioteket i 1945 i Egypt ble mange av de gnostiske tekstene gjenoppdaget. Dette biblioteket inneholdt et stort antall gnostiske skrifter som tidligere hadde vært ukjente eller kun kjent gjennom kirkefedrenes kritikk.
Kirkens agenda: Bevaring av makt og teologisk ortodoksi
Kirkens kamp mot gnostisismen og andre kjetterske bevegelser kan forstås som en del av dens bredere forsøk på å opprettholde sin egen autoritet og makt. Ved å definere hva som var "riktig" tro, kunne kirken også definere hvem som hadde rett til å utøve makt både åndelig og politisk. Uenigheter i teologi ble ikke bare sett på som intellektuelle eller filosofiske spørsmål, men som direkte trusler mot kirkens posisjon i samfunnet.
I et tidlig kristent samfunn som var preget av mange konkurrerende grupper og ideer, ble kirkens evne til å etablere en autoritativ trosretning avgjørende. Gjennom kamp mot kjetteri, kanonisering av skrifter og teologisk ensretting, lyktes kirken i å forme den kristendommen vi kjenner i dag og kirken (og andre religiøse strukturer) har vært maktutøvere i hundrevis av år.
Konklusjon
Gnostiske skrifter ble utelatt fra Bibelen fordi de representerte et annet syn på teologi, et syn som truet kirkens autoritet og makt. Gjennom sin kamp mot kjetteri og forsøk på å eliminere teologiske konkurrenter, konsoliderte kirken sin posisjon som den dominerende religiøse og politiske institusjonen i middelalderen. Kampen mot gnostisismen og andre bevegelser viser hvordan religion og makt ofte er nært sammenvevd, og hvordan kampen om troens innhold kan ha dype konsekvenser for samfunn og kultur. I dette tilfellet var konsekvensen forfølgelse og tilintetgjørelse av tusenvis av mennesker som våget å tro på noe annet enn den etablerte "sannheten".
Vi ser det samme fenomenet blant for eksempel Jehovas vitner i dag, hvor enhver uenighet med "autoriteten" fra undersåttene sin side vil medføre forfølgelse og "utryddelse", i alle fall i symbolsk forstand. Det er min konklusjon at enhver religiøs organisasjon som ønsker makt over sine medlemmer, har behov for å følge samme "oppskrift" som det kirken har gjort i nesten to tusen år. Jehovas vitner et intet unntak.
Jehovas vitner bygger hele sin tro utelukkende på sin egen utgave av den "kristne" (ikke den katolske) versjonen av Bibelen som ble satt sammen av kirkelederne mellom år 325 til 367 evt., orkestrert av en romersk keiser og hvor begger parter hadde en klar agenda om å ivareta sine maktposisjoner. Jehovas vitner tilber den guden som gnostikerne kalte demiurgen, og som som beviselig er alt annet enn en god gud. Kunnskapen, som gnostikerne og andre "kjettere" skrev ned i sine evangelier, ja den kunne kanskje ifølge dem selv sette mennesker fri åndelig sett, øke kunnskapen og føre mennesker til et høyere åndelig nivå. Dette var ikke i kirkens ønsker opp gjennom historien og det er heller ikke i Jehovas vitners ledelse i dag noe ønske om å miste makt og at mennesker i sin alminnelighet skal bli åndelig frigjort og tenke selv.
Comments