top of page

Rutherford om religion

Joseph F. Rutherford skrev i boken "Religion" i 1940, at organisert religion ble innført av Satan Djevelen for å få mennesker til å vende seg bort fra Jehova Gud.

For å underbygge denne ideen holdt han sitt berømte foredrag "Religion is a snare and a racket". Han forsøkte å fremstille Jehovas vitner som et ikke-religiøst samfunn, og i en periode ble ikke ordet "menighet" brukt, men erstattet med "companies". I noen år ble det ikke sunget Rikets sanger på møtene. (1939-1941) Forkynnerne under Rutherfords ledelse ble ikke gitt tilliten til å forkynne Bibelens budskap for folk, men kun presentere foredrag innspilt på grammofon hvor J. F. Rutherford taler. Jehovas vitner i dag fremstår utvilsomt som en religion. Det er ingen blant Jehovas vitner som hevder at de ikke er en religiøs bevegelse. NOEN HISTORISKE FAKTA Rutherford startet i praksis sin egen bevegelse, tuftet på Russels teologi - da han overtok lederskapet i Watchtower Bible and Tract Society og endret navn fra "Bibelstudenter" til Jehovas vitner. Han søkte seg altså bort fra religionsbegrepet og ville ikke assosieres med det han mente var en "felle" for menneskeheten. Det var først etter Rutherfords død i 1942, at Jehovas vitner gradvis gikk tilbake til å kalle seg en religiøs organisasjon. Rutherford stod bak flere ideer som vi fremdeles ser i dagens utgave av Jehovas vitner. Dress og slips var det nye, fremfor den mer tunge "predikant" moten med frakk som Russel og hans samtidige fremmet. Han la opp til en mer forretningsmessig stil. De skulle nå fremstå som "selgere" (publishers) og ikke som "predikanter". Vitnene ble også kalt kolportører. Det er et annet navn på "omreisende selger". Den skjeggete utgaven (som Russels hakeskjegg) ble erstattet med glattbarberte og strømlinjeformede "forretningsmenn". Det ble ansett som svært uteokratisk å anlegge skjegg. Skjeggforbudet og "forretningsstilen" er godt innarbeidede tradisjoner blant vitnene i dag. Ordet "publisher" defineres slik: "A company or person that prepares and issues books, journals, or music for sale." Ja, for det var altså det det hele handlet om. Å publisere og selge Selskapets bøker. Det var ikke før på begynnelsen 1990 tallet at Jehovas vitners litteratur ble "gratis". (Et smart trekk fra Selskapet for å slippe skatter på salg av litteraturen) Før den tid ble litteraturen solgt. I engelskspråklige land brukes fremdeles betegnelsen "publisher" om dem som deler ut Selskapets litteratur. RAPPORTSKJEMAET En "publisher" hos Jehovas vitner oppfordres til å rapportere sin tjeneste hver måned, og dette forklares med at Selskapet ønsker å føre statistikk med arbeidet og at "Jehova er en ordens gud". Tallene fra alle rapportene samles i en årlig verdensrapport. Dersom et medlem av menigheten ikke leverer rapport, blir man regnet som uvirksom som Jehovas vitne og man diskvalifiserer seg til oppgaver i menigheten og risikerer å bli sett ned på. På hver rapport må medlemmet skrive sitt navn, for å redegjøre for sin aktivitet for den aktuelle tidsperioden. Det er en del medlemmer blant Jehovas vitner som undrer seg over hensikten med dette. Dersom det er for å føre statistikker og skape orden og oversikt - hvorfor må navnet til medlemmet stå på månedsrapporten?

For Selskapet er dette helt klar en viktig kontrollpost, og innholdet på rapporten er det som definerer et medlems "åndelighet". Det er slik man kan avsløre "svake brødre og søstre" i menigheten. Dersom rapporten inneholder få timer eller et lavt antall litteraturleveringer, så tolkes dette som et klart tegn på en grov svikt i medlemmets åndelighet. I alle fall om dette pågår over tid.

Det er det første kretstilsynsmann ser på når han kommer til en ny menighet. Han gjennomgår rapportene, og merker seg dem som "ligger etter" og har blitt, eller er i ferd med å bli "åndelig svake" medlemmer.

Om et medlem bruker sin fritid på viktig kristen aktivitet, som å besøke eldre i menigheten, oppmuntre ungdom - eller uansett hvilke gode kristne gjerninger han eller hun utfører, så vil ikke dette kunne føres på månedsrapporten - og medlemmet blir dermed i verste ansett å være "åndelig svak" dersom slik aktivitet går utover den tiden man kunne rapportert. Ekte kristen kjærlighet til brødre og søstre i form av gode gjerninger, teller egentlig ikke. Det som teller, er aktiviteten som "publisher", og det man legger inn av tid for å dele ut Selskapets litteratur. Har man en "god rapport", så kvalifiserer man seg til å stige i gradene - i alle fall dersom man er mann.

Det er spesifikke krav til menn som ønsker å få privilegier i menigheten, og det er at de har et minimum av timer på rapporten. Har man "timene sine" pluss litt i tillegg, så kan man bli utnevnt som menighetstjener og eldste. Yter du lite på "feltet" med en svak månedsrapport, fordi du isteden bruker tiden på ektefølt og viktig menighetsarbeid - så blir du sett på som et utskudd og en "åndelig svak" person.

Men hva bør ha størst verdi for en kristen? Antall timer på rapporten, eller det man utfører av omtanke og omsorg for andre? Hos Jehovas vitner er svaret krystallklart. Det er timene på rapporten som veier tyngst.

Kanskje uten å ville det, og i alle fall uten å vite det, så skapte Rutherford en av verdens fremste og kontrollerende organiserte religioner med opphav i noe som ganske enkelt er et bokforlag. I dag er Jehovas vitner i alle høyeste grad en "organisert religion", og de er svært stolte av det - til tross for Rutherfords krystallklare uttalelse om den egentlige hensikten med organisert religion: Å vende mennesker bort fra Gud.


bottom of page