Å vokse opp i «Sannheten»

 

Leifs besøk førte i alle fall til at mine foreldre etter hvert bestemte seg for å bli Jehovas vitner. Dette skjedde da jeg var rundt ett år. I begynnelsen av 1960 årene var det å være et Jehova vitne på mange måter noe helt annet enn slik det er i dag. Deres beslutning om å bli Jehovas vitner påvirket naturligvis meg og min oppvekst på alle mulige måter. På den tiden var det «veldig nære endens tid» og det var bare et tidsspørsmål før Harmageddon, Guds stor krig, skulle starte. Jeg ble tidlig innprentet med hva som var «Sannheten» etter hvert som jeg vokste opp følte jeg meg heldig som hadde fått denne gaven og kunne se frem til et evig liv på jorden. Her skulle det ikke være ondskap og det skulle herske fred mellom mennesker. Til og med dyrene skulle leve side om side uten frykt. 

 

Det var en oransje bok vi kalte for «Paradisboka» som forklarte disse vidunderlige tilstandene. («Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis») 

 

Denne boka var fremtredende i den bibelske undervisningen på den tiden og den ble brukt til å overbevise både voksne og barn om hva som var Sannheten. Det var den boken mine foreldre «studerte» sammen med Leif. 

 

Illustrasjoner av hvordan paradiset skulle fortone seg var gjennomgående. Det var også beskrivelsene av hva som skulle skje forut for paradiset. Først i «den store trengsel» og så i «Harmageddon». Det skulle bli veldig ille før det kunne bli bedre og det var bare å forberede seg på det som skulle bli det verste mennesker noengang skulle komme til å oppleve. 

 

Det å skrive om oppveksten som barn av Jehovas vitne er ikke bare enkelt. Det kommer mange minner om frykt og redsler på grunn av det vi hørte på møtene og leste i litteraturen. Inn i mellom er det enkelte minner som er gode. Jeg skal ikke svartmale alt for min egen del, men mange barn hadde det nok svært tøft og jeg kjenner til mange slike tilfeller. Spesielt de som hadde strenge foreldre. Det var forskjeller på slikt på den tiden. Jeg tror ikke jeg var en av dem som hadde verst. 

 

I menigheten min var det andre barn som jeg ble venner med og siden møtene på sekstitallet helt og holdent var lagt opp på de voksnes premisser så fant vi barna en måte å «overleve» møtene på. Det var forventet at barna skulle sitte helt stille og «følge med». Det var naturligvis dørgende kjedelig for oss. Foreldrene fant noen ganger på gode løsninger som handlet om å ta med noen tegnesaker en lekebil, en dukke eller noe annet for å bøte på kjedsomheten. Jeg sovnet som regel midtveis i møtet. Det var på en måte godtatt og forståelig. Noen av barna som ikke klarte å sitte stille ble noen ganger tatt med til «B-salen» eller på vaskerommet i kjelleren på vår Rikets sal. Der vanket det «tuktens ris» etter klar oppfordring fra Selskapet. Mer om tukt og ris litt senere. 

 

Minnene handler ikke bare om at møtene, altså selve møteprogrammet, var kjedelig for oss barn. Det å vokse opp i en slik menighet handlet også mye om de som gikk på møtene. Menneskene. De vi kalte brødrene og søstrene. Jeg tenkte ikke på det den gangen naturligvis, men brødrene og søstrene i menigheten jeg vokste opp med kom til å være en del av livet mitt for all ettertid. Både som minner og som personer jeg hadde som omgangskrets gjennom barndommen og til voksen alder. 

 

Jeg har minner om eldre mennesker i menigheten som jeg husker som snille og som var som gamle tanter eller onkler for oss. De hadde gjerne et drops å by på eller et vennlig ord. De hadde vaner eller fakter som var lett å legge merke til. Det er mange minner som er vage men av en eller annen grunn så husker jeg mange av de eldre helt tydelig. Jeg ser for meg ansiktene og husker dem. Noen av dem var flinke til å fortelle om hvordan de selv «kom i sannheten». De fortalte om stevner i gamle dager. En av de eldre brødrene hadde vært på det berømte stevnet i Cedar Point, Ohio i 1931. Det var det stevnet der Rutherford kunngjorde at de ikke lenger skulle hete bibelstudenter, men Jehovas vitner. 

 

Jeg husker menn som stod på trappa i pausen på møtet og røykte. (Det var pauser midtveis i møtene på den tiden.) Røyking var ikke forbudt og selv om det ble sett på som helseskadelig, så var det liksom litt opp til enhver å bestemme dette selv. Man fikk ikke noen oppgaver i menigheten om man røykte men ble heller ikke utstøtt for det. Duften av Petterøes blå, Brylkrem og møllkuler fra loslitte dresser er ting jeg tenker tilbake på med et smil.

 

«Det er synd på dere»

 

Vi fikk ofte høre fra folk utenfor at det var «synd på barna til Jehovas vitner». Folk utenfor menigheten hadde som regel medynk og sympati for oss. Det var spesielt rundt de store høytidene slike tema var aktuelle. Ikke fikk vi julegaver, ikke fikk vi bursdagsgaver og ikke fikk vi feire 17. mai. For å nevne noe. Sett utenfra så var en slik reaksjon helt naturlig. 

 

Og la det være sagt: Det var nok mange barn som ikke hadde det spesielt bra som barn av Jehovas vitner på den tiden. En ting var fraværet av jul og bursdager. En annen ting var tøffe tak fordi man var annerledes, på utsiden og det var ganske vanlig at man ble ertet og ledd av og fikk en tydelig følelse av å ikke være inkludert med jevnaldrende. Enkelte Jehovas vitne-foreldre var dessuten ekstremt strenge og påla barna svært restriktive regler. I mange tilfeller var de kanskje alene som barn i menigheten samtidig som foreldrene holdt fast ved at «verdslig omgang» måtte unngås. De måtte stå brask og bram på skolen og si nei takk til bursdager og ting som andre barn var med på. I «kristtimene» (Kristendomsundervisningen) var barn av Jehovas vitner ute og hadde fri fra undervisningen. Annerledeshet var mye tøffere på seksti- og syttitallet sammenlignet med i dag. Den gangen var det mye mer uniformert både i meninger og i det ytre. Det skulle ikke mye til å skille seg ut og for oss barn av Jehovas vitner så var det tydelig. Vi fulgte ikke «verdslige moter». Var det «in» med slengbukser så gikk vi med vanlig «rett legg». Motebildet kunne endre seg på noen uker og så kunne det plutselig være moderne med «smale ben». Da skulle alle ha det. Slengbuksene var ikke lenger det dominerende i motebildet og kom på tilbud. Da var det liksom greit for oss å ha slike bukser. Vi lå alltid etter motebildet og jeg husker da jeg kom i tenårene hvor mye jeg ønsket meg en «Levis 501» bukse. Det hadde vært «redningen» for ikke å skille seg så mye ut. Men det var ikke snakk om. Ikke hadde jeg penger selv og foreldrene mine hadde nok dårlig råd også. Som nevnt allerede var det alltid noen som hadde det verre. En av mine jevnaldrende fra menigheten måtte gå i «møtebukser» på skolen. «Terylene-bukser». Om det var noe på den tiden som kunne klassifiseres som «en skjebne verre enn døden» så var det å komme på skolen i et slikt plagg. Jeg takket Jehova for at mine foreldre hadde gangsyn nok til å la meg slippe en slik skjebne. Jeg ble nesten glad i de rarer cordflyelsbuksene min mor hadde kjøpt. De manglet alt som kunne minne om et «moderne snitt» men var tusen ganger bedre enn terylene-bukser. 

 

Tuktens ris

 

Det var heller ikke uvanlig at strenge Jehovas vitne-foreldre tok dette med «tuktens ris» svært bokstavelig og gav ungene sine juling. Enten med slag eller med innretninger som kunne være alt fra bjørkeris til reimlignende pisker. Det var en familie i menigheten som hadde et slik ris hengende bak et slags speil i gangen. «Riset bak speilet» i bokstavelig forstand. Det var en sammenknytt løsning laget av klessnor og faren hadde knytt små knuter nederst som antagelig skulle gjøre risingen ekstra vondt.

 

Jeg ble også kjent med riset og den «korporlige avstraffelse» som det het den gangen. Det var ikke den fysiske smerten som var verst. 

 

Det gjorde jo så klart vondt å bli slått, men det som var enda vondere var den overmannende følelsen av å bli holdt av en som var så voldsomt mye sterkere. Det var vondt å være redd og føle en sterk frykt for en som forvandlet seg fra å være en snill pappa til å bli en person som påførte skader på både kroppen og sinnet. 

 

Det var en maktdemonstrasjon med vold som virkemiddel. Det var grusomt å bli behandlet slik av sin egen far, han som skulle være den trygge havnen og den omsorgsfulle. Selv om han også hadde slike egenskaper så var dette med fysisk straff svært ødeleggende i tillitsforholdet. Ingen foreldre på den tiden forstod hvor mye skade gjorde på barna sine ved å slå dem. Det var ikke uskyldige «dask» og «klaps». Det var ris og juling. Slag og pisking. Og det hjalp ingen verdens ting. Det eneste de oppnådde var barn som var vettskremte for å bli riset og som lærte seg all verdens måter å unngå slik straff på. Jeg husker selv jeg løy etter alle kunstens regler for mine foreldre. Det ble en kamp med manipuleringer og omgåelser av sannheten som viktige våpen. Hadde målet vært å få meg «lydig» så tror jeg de hadde vunnet meg om de pratet med meg og behandlet meg med respekt. Det å ta fra noen verdigheten og ydmyke noen med fysisk straff er ikke en god oppskrift. 

 

Slik avstraffelse skjedde noen ganger i affekt og som følge av at de mistet besinnelsen, men det kunne også noen ganger være planlagt. «Bare vent til pappa kommer hjem» het det. Så gikk dagen lang og en sliten far kom hjem til en mor som kunne fortelle at deres håpefulle hadde oppført seg utilbørlig og fortjente ris. Det var som å være et lite lam som skulle føres til slaktebenken. Man ble geiledet til et annet rom og riset ble tatt med. Da visste man hva som ventet. Ned med buksa, rompa bar og noen sviende slag der det gjorde aller mest vondt. «Nå får du sitte der og tenke over hva du har gjort». Så gikk far ned for å spise middag og den ydmykede sønn kunne etterhvert forlate rommet og nærme seg foreldrene igjen. «Da gjør du ikke det mer»? Konstaterte de. Det var formulert som et spørsmål, men var mer en konklusjon. Det var bare å nikke bekreftende. «Neida, jeg skal aldri gjøre det mer.» 

 

Dette er et mørkt kapittel i min oppvekst. Jeg har forsøkt å prate med mine foreldre om dette i voksen alder. Det kom som et sjokk på meg at de benektet at det hadde skjedd. «Det riset, det var bare til skrekk og advarsel…» sa de. «Det ble aldri brukt.» Min erindringer om slag, ris, ydmykelser, gråt og fortvilelse hadde altså aldri skjedd. Det måtte bare ha vært noe jeg innbilte meg. 

 

Jeg har forsøkt å forstå i voksen alder hva som kan få foreldre til å slå et barn. Bruke manuelle innretninger som reimer, pisker eller harde gjenstander til å denge løs på noen som ikke kan forsvare seg. Barnet som de en gang i tiden lenget etter. Det som brakte glede og forventninger inn i livene deres. Barnet som fikk dem til å undre seg på hva de pratet om før dette vidunderlige og mirakuløse skjedde. Hva fikk dem til å bestemme seg for, både i affekt og uten affekt, til å behandle et lite menneske på den måten? Jeg forstår det ikke. Likevel gjorde jeg det samme selv. Om ikke i så stor grad. 

 

Før jeg fikk barn selv sverget jeg for meg selv at jeg aldri i mitt liv noen gang skulle slå eller på noen måte være voldelig mot mine egne barn. Dessverre så klarte jeg ikke å holde dette løftet. Jeg var nok preget av egne erfaringer fra oppveksten og i noen tilfeller så føltes det «riktig» å tukte barna på den måten. Jeg handlet i affekt ved et par anledninger og brukte fysisk overmakt mot et forsvarsløst barn. Dette har plaget meg i stor grad i ettertid. Jeg kunne ikke omgjøre det, men jeg ba senere min sønn om tilgivelse fordi dette skjedde og jeg ville at han skulle vite at det var feil av meg og at jeg var veldig lei for at det skjedde. Det vil for alltid være mitt standpunkt. Ingen barn fortjener å bli ydmyket ved å bli overmannet fysisk av en voksen.

Jeg vet ikke om dette med fysisk straff var vanlig blant «verdslige» eller om det var et fenomen blant religiøse. Det var antagelig ikke så uvanlig i samfunnet. De som var foreldre på sekstitallet var som regel selv oppdratt etter «den harde skolen». Jeg vet ikke om min far brukte fysisk straff som en del av oppdragelsen fordi han overførte det han selv opplevde i sin barndom eller om det var fordi han mente dette var en formaning fra Selskapet Vakttårnet. 

 

Det var i alle fall ingen tvil om hva Selskapet formanet til. «Veiledningen» fra den tiden, som for eksempel det som stod skrevet i Vakttårnet for 15. september 1956, sa følgende:

«Det er imidlertid ikke nok bare å ha barna våre med på møter. Det ventes av dem at de er oppmerksomme og ikke leker, tegner eller lar seg distrahere av andre ting på møtene. De bør få vite at det er en tid til andre ting enn lek. Det er kanskje nødvendig å bruke tuktens ris for å innprente dem nødvendigheten av å være rolige og oppmerksomme, men når det blir brukt på rette måte, trenger en ikke ofte å gå til slike forholdsregler. Av og til kan det hende at en liten gutt på fem eller seks år begynner å bli urolig på møtet og begynner å forstyrre, slik at det går ut over mange. Hans far, som sitter ved siden av ham, prøver å få ham til å være rolig, men gutten fortsetter å forstyrre, og faren gjør mine til å reise seg og ta ham med ut. Men gutten vil ikke ut — han har vært utenfor med sin far før, og har hver gang trukket det korteste strå. Dermed sitter junior stille under resten av møtet. På den måten ser vi at tukt er gagnlig når den som tukter, opptrer fast og vennlig, slik at barnet husker hva det vil si å bli tuktet. Det å tukte med vennlighet behøver ikke å bety å tukte mildt. Rett tukt er ikke et utslag av hat fra foreldrenes side, for et lydig barn er vanligvis meget glad i en far og mor som tukter på den rette måten. De fleste av oss har lagt merke til hvor høyt barn respekterer foreldre som gjennomfører sine ord — om nødvendig ved å straffe — og som ikke bare kommer med tomme trusler. De fleste mennesker, barn innbefattet, har respekt for en som holder ord.» 

 

Dette kan kanskje forklare hvorfor foreldre tok formaningen om tukt alvorlig og gjennomførte dette som en del av oppdragelsen.

 

Ris på møtene


Selv om jeg ble utsatt for «tuktens ris» og på sett og vis opplevde ting som barn ikke skal oppleve så var det mange som hadde det mye verre enn meg. Jeg kjenner til mange barn som hadde det fælt rett og slett i hele barndommen. De levde i et regime der foreldrene ikke egnet å vise kjærlighet og omsorg for dem. Den eneste oppmerksomheten de fikk var når foreldrene mente de fortjente ris. Oppførte de seg ikke som forventet så vanket det straff. Det var en enkel matematisk formel. Det var ikke ros, oppmuntring eller anerkjennelse. Det var kritikk, misnøye og skuffelse. Foreldrene trodde nok på at dette var den riktige måten. Det var jo heller ingen ting i litteraturen som talte for noe annet. Ris, fysisk straff, ble ansett å være et tegn på kjærlighet og som et godt middel til å fremme lydighet. Ros og oppmuntring ble sett på som på grensen til skadelig. De tenkte at det kunne gjøre barna «innbilske» og få høye tanker om seg selv. 

 

Som følge av «veiledningen» fra Selskapet ble barn som ikke satt rolig nok på møtene slept ned i kjelleren på «vaskerommet» eller i «B-salen» i vår Rikets Sal. Noen ganger kunne vi høre hyl og gråt. Noen foreldre så megetsigende på sine barn som et advarende eksempel. «Sånn går det når du ikke kan sitte stille, og bare forstyrrer». En variant av straffen for den forbrytelsen det var å være urolig under møtene var å vente til en kom hjem. Når pappaen i familien ikke dro med seg ungen sin ned i kjelleren for tukt og formaning, så ble det heller hvisket «bare vent til vi kommer hjem, da skal du få ris». Det var nesten verre. Ventetiden ble uutholdelig og en ønsket seg bare at det i mellomtiden skulle være glemt. Det vanket ris før kveldsmaten. Så, mars i seng. Skam deg. 

 

Jeg kan ikke huske at jeg fikk ris i forbindelse med møtene, men jeg vet om mange som opplevde dette og jeg så det jo også med egne øyne. Ikke vare var møtene dødsens kjedelig, men det var også en sjanse for mange barn å få svi om de ikke klarte å sitte stille «og følge med». Følge med på hva? Det var ofte særdeles tungt materiale å følge med på, selv for voksne. Det å forvente, forlange og kreve at et barn skal sitt musestille i to klokketimer uten noen form for stimulans annet enn ordren om å «følge med» var tidens melodi og noe foreldre ukritisk gjennomførte på den tiden. 

 

Nye tider for ris som oppdragelsesmåte

 

Etterhvert ble samfunnet generelt mer moderne og fokuset på barns rettigheter ble større. Tenke seg til: Barn hadde rettigheter. Det var en ny melodi for oss. På begynnelsen av 1980 tallet ble det ble opprettet noe som het barneombud. Verdens første barneombud var Målfrid Grude Flekkøy og senere fikk Trond Viggo Torgersen dette mandatet. Dette medførte større fokus på barn og barneoppdragelse. Flekkøy og senere Torgersen kjempet en kamp for at barn skulle slippe å oppleve «korporlig straff». Det startet med en prosess som gikk fra at ris var passelig tolerert i samfunnet, til at det ble begrensninger til «lette klaps» som en del av oppdragelsen. Dette skulle så sent som i 2010 ende med at det ble totalforbudt å bruke noen form for vold mot barn. I denne lange prosessen ble myndighetene i Norge oppmerksom på at det stod noe om å bruke ris som straff i Jehovas vitners litteratur (i boken «Du kan få leve evig på en paradisisk jord» utgitt i 1982). Denne oppmerksomheten førte til at myndighetene under påvirkning fra Torgersen påla Jehovas vitner å bytte ut ordet «ris» med «refs». Sistnevnte knyttes jo til en mer muntlig form for korreksjon. Jeg kan huske at vi satt med små papirstrimler som Selskapet sendte til menighetene og vi limte inn disse strimlene over ordene som ikke lenger var tillatt. Det var likevel en ganske gjengs oppfatning at dette ikke skulle tas på alvor, og at det fremdeles var lov å følge «Guds ord». Det var slik å forstå en skulle adlyde «de høyere myndigheter», men samtidig skulle et godt Jehovas vitne «lyde Gud mer enn mennesker». Barn fikk fremdeles ris og det ble ikke forbudt blant Jehovas vitner. Vi skulle bare ikke snakke høyt om det. 

 

«Julegaver» hele året

 

Selv om jeg opplevde noen mørke ting i min oppvekst, så har jeg noen ganger tenkt på at jeg på mange måter var mer heldig enn noen av de verste tilfellene jeg kjente til. For det første hadde jeg andre Jehovas vitne-barn jeg kunne være sammen med. Det er vel slik noen ganger at en kan føle at «felles skjebne er felles trøst». For det andre var ikke foreldrene mine særlig strenge på dette med «verdslig omgang». Jeg hadde like mange venner utenfor menigheten som innenfor. De forsøkte vel å oppmuntre meg til å være mest med «vennene innenfor», men mine «verdslige» kamerater var også akseptert. 

 

Jeg tror ikke jeg kan si at jeg følte synd på meg selv fordi vi ikke feiret jul og andre høytider, og heller ikke bursdager. Det er vel slik, at om en aldri har fått være med på noen slike feiringer, så er det ikke så naturlig å savne det heller? Jeg savnet ikke noe. Jeg ante jo ikke hva det var. Jeg var også som barn flest på den tiden, svært lojal overfor foreldrene og deres meninger. Dette var antagelig motivert av frykt og underkuelse. Vi hadde uansett vår egen lille innlærte forsvarstale når slike tema kom på banen. «Synd på oss? Nei, det er da vel ikke synd på oss. Vi får gaver hele året vi, og ikke bare på spesielle dager som jul og bursdag».

 

Dette kunne jo ha vært et godt poeng og en god ordning. Selvfølgelig kunne det være bra å få gaver når man ikke forventer det og att på til «hele året» som vi flettet inn i den lille talen vår. Men det var ikke slik for min del. Det skjedde ikke slik. Jeg fikk ikke gaver «hele året». Gaver var en sjeldenhet. Tanken fra mine foreldres side gikk nok i den retningen at barna skulle «få gaver hele året» og de trodde nok kanskje på det selv. Men i praksis så ble det ganske sjeldent gaver. Altså gaver i den forstand at det ble overrakt en leke eller en ting en hadde ønsket seg, pent pakket i gavepapir og gitt på ulike tider av året. Likt den måten de «verdslige» fikk gaver. Det var ikke noe tradisjon hos oss i alle fall. Jeg tror ikke det handlet om noe annet enn at mine foreldre vokste opp i trange kår, de var ikke vant til dette med gaver og jeg tror de hadde ganske dårlig råd på seksti- og syttitallet. Dessuten skulle ikke barn «få alt de pekte på» for da ble de bare bortskjemte. Det var også ganske vanlig på den tiden at familier hadde en inntekt. Far var på jobb og mor stelte hjemme. Jeg kjente kun til en familie i nabolaget som avvek fra dette og de var ikke Jehovas vitner. I menigheten var det ikke ett eneste tilfelle av at begge foreldrene jobbet. Pengene i slike tilfeller skulle derfor dekke et vidt område av utgifter. Jeg er dog ganske sikker på at om mine foreldre ikke var Jehovas vitner og vi hadde feiret jul og bursdager som alle andre, så hadde jeg fått gaver i slike sammenhenger. Jeg tror de hadde prioritert dette og vært som «alle andre». Men ris hadde vi sikkert fått uansett, fra tid til annen. 


Kompensasjon for bursdager og jul

Vi barna i menigheten hadde noe som ble kalt «barneselskaper» som var svært lik bursdager på den tiden. Den eneste forskjellen var at det ikke skjedde på noens fødselsdag de gangene vi hadde selskap. Men vi hadde brus med sugerør og pølser, Disneyfilm på super 8 og det hendte vel at det vanket en og annen gave og selv om det ikke var meningen å gi hverandre gaver.  Jeg tror vi hadde det like moro i disse barneselskapene som i en hvilken som helst bursdag. 

 

Jul tenkte jeg ikke så mye på. Vi feiret det ikke. Jeg hørte kameratene i nabolaget fortelle om alt det fine de hadde fått til jul og jeg husker at de syntes det var rart at jeg ikke hadde fått noen gaver. Vi ble tidlig innprentet med at jul var en hedensk skikk og noe Jehova absolutt ikke likte. Dessuten så fikk vi en veldig logisk forklaring på at Jesus, som de egentlig feiret fødselsdagen til, umulig kunne ha vært født på julaften. Vi ble innprentet at jul var både upassende og hedensk og at de som feiret jul gjorde noe som Jehova hatet. Både selve feiringen, juletreet og gavene kunne spores tilbake til «hedenske skikker» og det var ikke vanlig at «de første kristne» feiret slike ting. Derfor skulle ikke de som «fulgte i Jesu fotspor» heller feire noe slikt. 

 

Det eneste jeg tenkte på av feiringer som jeg syntes var spennende og og gjerne skulle vært med på var nyttårsaften. Det var det eneste jeg virkelig ville, av alle ting de andre fikk være med på. Men nyttårsaften var virkelig ikke noe de sanne kristne (altså oss) skulle befatte seg med. Raketter, det var hedensk og visstnok noe som ble brukt i gammel tid for å skremme vekk demoner. Til å begynne med fikk vi ikke en gang lov til å se ut av vinduene på rakettene. Dette ga de seg på etter hvert men vi fikk ikke lov til å gå ut å se. Kun se gjennom vinduet. Nyttårsaften stod for meg som det reneste eventyret. Det var festlig stemning, folk var glade og forventningsfulle. Det var fargesprakende kaskader av lys og smell. Det var troen på at neste år ikke kom til å bli annet enn mye bedre enn året som var passert. Det var en fest og noe jeg adri klarte å forstå egentlig var «galt». Jeg forstod dette med jul og bursdager, for der hadde de i det minste noe som lignet på gode forklaringer ut i fra Bibelen. Men det stod ikke et eneste ord i Bibelen om nyttårsfeiring. Ikke om raketter heller.

God jul, godt nyttår og gratulerer med dagen!

Når noen sa «god jul», «godt nyttår» eller «gratulerer med dagen» til oss så måtte vi passe på å ikke «ta del i dette» og ikke svare «takk det samme» eller «i lige måde». Da ville vi på en måte bli medskyldige og hadde ikke holdt oss nøytrale nok. Dette var veiledningen fra Selskapet og det ble nevnt på møtene mot slutten av året når julen og det nye året nærmet seg. Vi ble instruert til hva vi kunne si som passende svar til slike hilsener. Når noen sa «god jul» så kunne vi svare «jeg håper du også får noen fine fridager». «Godt nyttår» kunne enkelt og greit besvares med «takk for det». Var det slik at vi fylte år og noen sa gratulerer med dagen så var det også greit å svare «takk for det». Vi skulle ikke gjøre noe ut av det og ikke «gjengjelde» hilsenen. 

 

Jeg husker en voksen søster i menigheten kommenterte hva hun pleide å si når hun fikk slike hilsener. Hun mente vel kanskje innerst inne at det var litt trist at vi ikke kunne si noe mer enn de helt nøytrale uttrykkene, så hun pleide å svare «to like måker». Hun sa det litt «fort og utydelig» med håpet om at motparten skulle tro at det ble ønsket noe hyggelig tilbake. Noe som lignet på «i like måte». Hun slo da to fluer i en smekk. Hun fikk avverget å føle seg uhøflig, men hadde sitt på det tørre fordi hun ikke hadde sagt noe «ulovlig». 

 

Vi fikk naturligvis ikke perspektivet med oss om hva julen handlet om for de «verdslige». At dette for mange ikke var noe religiøst men kun handlet om tid med familien, hygge og tradisjoner som de gledet seg til nettopp av slike årsaker. De koste seg og hadde det ekstra hyggelig med god mat og gaveutdeling. Det var tiden for å treffe slekten og hygge seg. Noe de gledet seg til. Et høydepunkt. I voksen alder ser jeg det i det perspektivet og jeg ser at ting ikke er så «sort-hvitt» som vi ble opplært til. 

 

Det var kanskje litt synd på oss

 

Jeg skal gi de som mente det var synd på oss, litt rett. Men av andre grunner enn det de vanligvis la i det. Jeg vil si at det var synd på oss som vokste opp i Jehovas vitner i den forstand at vi sjeldent fikk reelle valg. Vi ble ikke fortalt hele bildet. Vi fikk ikke høre motpartens argumenter. Vi lærte kun at det var vi som er Jehovas vitner som har «Sannheten». Det var en ekstremt ensidig og bombastisk informasjon. Alle andre, uansett hvor snille og greie de måtte være, var enten «verdslige» eller enda verre; tilhørte «falsk religion». Sistnevnte omfavnet absolutt alle andre religioner på jorden. Det var kun en sann religion. Og det var vår. Jeg tror ikke det er sunt og heldig å vokse opp med et slikt «oss og dem» perspektiv. Det skaper utenforskap og intoleranse. 

 

«Verdslig omgang»

 

Vi skulle være annerledes og «skille oss ut fra verden».  Det var oss på den ene siden, også var det alle andre som vi kalte «verdslige». «Verdslig» dekket et stort spekter av områder. Alt fra «verdslig omgang» som handlet om de vi forholdt oss til utenom menigheten. Det gjaldt «verdslig arbeid» som rett og slett var det en jobbet med utenom menigheten. Man kunne være «verdslig kledd» om man fulgte datidens moter i større grad. Datidens motebilde var mye mer ensrettet og langt fra mangfoldig. Enten det gjaldt klær eller håfrisyrer så var vi barna i menigheten preget av foreldrenes meninger om at vi ikke fulgte «verden». Dette gjaldt alt fra klesmoter til hårfrisyrer. Det var ved det visuelle ytre vi kunne vise at vi ikke var «en del av verden» og dermed ikke «verdslige». 

 

Noen foreldre var som nevnt veldig strenge og krevde at barna ikke skulle leke med «verdslige» barn. Det var kun barn i menigheten som var passende omgang. Bodde du på et sted der det ikke var andre barn i menigheten og du hadde slike foreldre så ville du av den grunn ikke ha så mange andre valg enn å være mye alene. «Verdslige» stod for dårlig påvirkning og kunne ødelegge vårt forhold til Jehova. Mennesker utenfor menigheten ble unisont stigmatisert. Naturligvis fantes det enkeltmennesker som var både snille og hyggelige men det hjalp ikke så lenge de ikke trodde på Jehova. 

 

Det at jeg hadde noen «verdslige» venner og endog venner som tilhørte «falsk religion» ga meg noen ganger hodebry som barn. Min bestevenn hadde foreldre i «Indremisjonen» så vi stod sånn sett i veldig ulike religiøse posisjoner. Men barn er barn og vi kjente ikke til at slike motsetninger skulle medføre hindringer for oss. Vi lekte jo bare sammen og diskuterte aldri religiøse spørsmål. 

 

Jeg var svært bekymret som barn. På møtene fikk vi lære at de som var utenfor menigheten ikke ville overleve «Harmageddon». Det var eneste mulighet for å bli spart «på Gud den Allmektiges store dag». Det hjalp ikke hvor snille og greie de var. Så lenge de ikke trodde på Jehova og gikk på møtene så var sjansene for å overleve den kommende krigen lik null. Vi måtte til og med regne med at det var Jehovas vitner som ikke ville få overleve. Det fantes ingen garantier og det var ingen grunn til å ta for gitt at vi kom til å overleve. Vi måtte kjempe «troens gode strid» om vi skulle ha en sjanse. 

 

Det var ikke slik å forstå at vi eller andre i menigheten skulle dømme noen. Det var bare Jehova som kunne dømme. Ingen kunne vite hva som «bodde i hjertene» til enkeltpersoner. «Jehova ser på hjertetilstanden» sa mine foreldre. 

 

Tenker vi grundig gjennom dette dilemmaet så kan det oppstå en «kognitiv dissonans». På den ene siden står det krystallklart i litteraturen at det bare er Jehovas vitner som kommer til å overleve Harmageddon. Men dette kan vi naturligvis ikke si så direkte til folk. Det finnes derfor en litt snillere utgave av denne «sannheten». Det er nemlig slik at enkelte kan være «Jehovas vitner» innerst inne. Det er det bare Jehova som vet. Han «gransker hjertene» og finner ut hvem som er verdige. Der settes døra litt på gløtt for at dette kan innbefatte også mennesker som ikke går på møtene til Jehovas vitner. Det er av den grunn at foreldrene presenterte den «snille» versjonen til meg, selv om jeg innerst inne visste godt hva som egentlig gjaldt.

 

Når Jehovas vitner møter på «verdslige» som sier; «Dere tror at det bare er dere Jehovas vitner som kommer til paradiset», så kan vi altså trekke frem den «snille» versjonen og forklare at det er kun Jehova som vet hva som bor i folk, og det er slett ikke slik at det bare er Jehovas vitner som kommer til ´den nye verden´». Men innerst inne så vet alle hva det går i: «Den tro og kloke slaven» sier det rett ut i litteraturen at det er kun Jehovas vitner som oppfyller sine forpliktelser i forkynnelsen som kommer til å overleve «Guds krig». 

 

Jeg tenkte derfor mye på min bestevenn. Ikke nok med at han ikke gikk på møter og trodde på Jehova. Han var endog en del av det som åpenbart var «falsk religion». Også Indremisjonen til og med! Det var hakket verre enn å være kun medlem i Statskirken. Statskirkekristen var jo bare «født inn i det» og kunne i stor grad være potensielle Jehovas vitner om de ble bearbeidet litt. Noe annet var det Indremisjonsfolk. De var jo å anse som rene ekstremistene og var mye verre stilt enn de slappe statskirkemedlemmene. Jeg var virkelig fortvilet. Jeg ville så gjerne at bestevennen min skulle overleve det som snart skulle skje. Harmageddon var rett rundt hjørnet. 

 

«Hva om vi kjøper en pistol», sa jeg til mine foreldre. «Vi tvinger Geir til å bli med oss på møtene og vi tvinger ham til å tro på Jehova». «Vi holder pistolen inntil hodet hans og sier at om han ikke blir med og tror på Jehova, så kommer det til å gå ille». Jeg var vel i seksårsalderen på den tiden. Jeg var virkelig desperat og lette etter muligheter for å redde liv. Om det så skulle innebære litt trusler så var jeg sikker på at Geir ville bli glad når han en gang i fremtiden forstod at vi hadde reddet livet hans. 

 

Jeg aner ikke i dag hva mine foreldre må ta tenkt til et slikt resonnement. De forsøkte å forklare meg: «Nei gutten vår, det er ikke slik det fungerer. De som skal overleve Harmageddon må ville det selv. De kan ikke tvinges. Det ville blitt feil. Og husk på at Jehovas er hva som bor inne i Geir… ». Ja, også videre.  

 

Jeg sluttet aldri å håpe at Geir skulle bli interessert i «Sannheten» og redde livet sitt. 

 

Malawi. Landet langt borte som kom så nær.

 

På begynnelsen av syttitallet ble vi introdusert for hva som skjedde rundt om i verden. Jeg mener ikke bare gjennom «Teokratiske nyheter», den lille spalten som stod hver måned i «Rikets Tjeneste» som det het den gangen. Det var et firesiders blad som ble delt ut til alle forkynnerne i menigheten . Det inneholdt program for tjenestemøtet, forslag til presentasjoner på «feltet» og som nevnt, teokratiske nyheter. Korte kunngjøringer om fremgangen i tjenesten fra ulike deler av verden. 

 

Vi ble også gjort godt kjent med et land i Afrika som het Malawi. 

 

I Malawi ble Jehovas vitner forfulgt og trakassert på det verste. Våre brødre og søstre var så lojale mot Jehova at de ofret alt. De nektet å skrive under på et partikort som anerkjente et politisk parti. 

 

En digresjon: Jeg skriver et eget kapittel om tilstanden i Malawi og hva hele konflikten dreide seg om. Dette har senere blitt kjent som en særdeles mørk flekk i Jehovas vitners historie. 

 

Vi i menigheten ble oppfordret til å skrive brev til presidenten og regjeringen i Malawi for å be dem om å slutte å forfølge Jehovas vitner. På møtene ble det lest opp «opplevelser» om hvor grusomme hendelser hadde funnet sted. Det ble lest opp lange, omfattende og svært detaljerte beskrivelser av hva våre brødre og søstre og ikke minst barna i Malawi måtte gjennomgå for sin tro. 

 

I voksen alder har jeg tenkt på hvor lite klokt dette var. På møtene satt det små barn som med store og forskrekkede øyne måtte høre på alt det fæle som skjedde i Malawi. Vi var skrekkslagne og livredde for at noe slikt skulle skje med oss. 

 

Det var ikke bare overfladiske og generelle beskrivelser om at det skjedde «mye fælt». Det var detaljerte og svært beskrivende beretninger. 

 

Jeg husker ennå historiene om brødre som hadde fått lår og legger stukket fulle av sykkeleiker og ble tvunget til å løpe nakne gjennom byen. Det var brødre, søstre og barn som ble «dyppet i tjære og rullet i fjær». Barn ble slått ihjel foran foreldrene. Kvinner ble voldtatt mens ektemannen og barna ble tvunget til å se på. Brødre og søstre fikk øynene gnidd inn med salt og sterk pepper. En ble bundet med tørt høy surret rundt kroppen og tent fyr på. Brødre og søstre ble bundet nakne samme for å få dem til å gjøre noe «umoralsk». Hus og eiendommer ble påtent og våre brødre og søstre ble drevet på flukt. Folk ble holdt fast mens torturistene slo løs på dem med kjepper og sukkerrør. Det var spesielt en slik slagmetode som skal ha vært meget smertefull. Når folk ble slått under føttene, på fotbladene, så skulle det visstnok være det verste stedet å bli slått. Det var utmalende og detaljerte beskrivelser av en ondskap som overgikk all vår forstand. Det lå i kortene at det kunne bare være et tidsspørsmål før vi også kunne bli utsatt for en slik forfølgelse. Vi måtte være forberedt. 

 

Jeg var rundt syv år den gangen. Akkurat begynt på skolen. Skrekkslagen av frykt for hva som kunne ligge foran oss. Kom vi til å bli slått under føttene? Kom vi til å få lårene stukket fulle av sykkeleiker og bli tvunget til å løpe nakne gjennom byen? Ville folk forfølge oss her i Norge og?

 

Jeg og min yngre søster fryktet det verste. Foreldrene våre fant det ikke logisk å skjerme oss for alt dette. De fyret heller opp under. Vi var med på å skrive brev. Jeg skrev brev til selveste Hastings Kamuzu Banda. Vi fikk ferdige «maler» som inneholdt tekst som vi deretter signerte og leverte til menighetens sekretær som videresendte brevene våre. Det gikk ikke en kveld uten at jeg tenkte på barna i Malawi og alle de som var så langt borte og hadde det så fælt. 

 

Demonisme 

 

På møtene fikk vi også høre om demoner. Det var en eldstebror i menigheten som elsket å holde taler om demoner og Satan og alt det grusomme de kunne påføre oss. Her ble det også fortalt opplevelser og gjengitt i detalj hva brødre og søstre rundt i verden hadde opplevd. Han som holdt disse talene om demoner og Satan var kanskje livredd selv og jeg har tenkt at det kanskje var en slags terapi for ham å sette ord på dette og snakke høyt om sin største frykt. Det blir jo naturligvis bare spekulasjoner.

 

I alle fall så hendte det vi reiste hjem fra møtene, aldeles vettskremte og med hodet fullt av frykt for forfølgelse og demoner og det som verre var.  

 

Det var i grunnen mye frykt og redsler. Noe av denne frykten fulgte oss inn i voksenlivet. Jeg var alltid redd for demoner. For forfølgelse. Ville jeg holde ut? Ville jeg svikte Jehova under tortur? Hva var den lyden jeg hørte etter at jeg hadde lagt meg og lyset var skrudd av? Ville det komme demoner til oss dersom vi så på filmer som «demonene elsker»? 

 

Jeg kjenner voksne mennesker som har vokst opp i «Sannheten» som ikke våger å sove med lyset av. De er fremdeles preget av barndommens redsler. Jeg tror barn kan bli merket for livet etter å ha blitt utsatt for denne typen «undervisning». 

 

Hva var hensikten med slike taler og den påvirkning de utsatte alle i menigheten for, inkludert barna? Var det å «skremme livskiten ut av oss» eller var det andre motiver? Om det var å skremme oss som var motivet, så var det i alle fall en suksess. Det kan selvfølgelig også hatt en effekt i det å holde oss i menigheten og holde oss samlet mot fienden. Kom vi utenfor flokken ville vi være et lett bytte for Satan og demonene. 

 

Møtene

 

I det historiske perspektivs tjeneste og ettersom så mye er endret fra den gangen til i dag så vil jeg skrive litt om møtene. Jeg har allerede nevnt at jeg synes det var kjedelig å overvære møter for oss som var barn. Det tror jeg alle barna i min samtid er skjønt enige om. Å si noe annet ville vært løgn. Jeg tror at det også var voksne som tenkte slik om sant skal sies. Når det er sagt, så kan det nevnes at det var enkelte velmenende og snille brødre som for så vidt forsøkte å «sprite opp» stemningen litt og satte i gang et og annet for å engasjere «den yngre garde». 

 

I løpet av uken ble det holdt tre møter som bestod av «Den Teokratiske Tjenesteskolen» og «Tjenestemøtet» en kveld, og «Menighetsbokstudiet» en annen kveld. I helgen, i min tid alltid på søndager, var det «Foredrag og Vakttårnstudie». Som regel ble møtene holdt på tirsdager, torsdager og søndager.

 

«Tjenesteskolen og tjenestemøtet» var med deltagelse fra menigheten, enten ved direkte medvirkning på plattformen i taler, feltpresentasjoner, intervjuer eller ved spørsmål og svarposter. 

 

«Tjenesteskolen» var (og er fremdeles, dog i en litt annen form) et program på møtene som skulle lære oss å presentere budskapet på en bedre måte og for brødrenes del; bli dyktige foredragsholdere. Søstrenes mål var å bli dyktige forkynnere. 

 

Første tale ble tildelt en menighetstjener eller eldste. Det ble også kalt «forelesning». Andre tale var et leseoppdrag. Man fikk tildelt et utdrag fra «bibellesningen» og talen hadde en kort innledning, så kom selve bibelversene og deretter en kort avslutning. Tredje tale ble som regel tildelt søstre og det var deres eneste sjanse til å komme på plattformen*. Det foregikk som et lite «bibelstudie» eller en samtale rundt et bibelsk tema der rammen var en presentasjon av budskapet overfor en som ikke var Jehovas vitne. Et slags rollespill. Den som var med søsteren på plattformen var «dør» og skulle spille en «verdslig». (Det var overraskende mange «verdslige» som på bare fem korte minutter i dette rollespillet gikk fra å være ikke-troende til å bli overbevist om at dette var «Sannheten») Den fjerde talen var ganske lik tredje tale og ofte tildelt søstre, men kunne også tildeles brødre. Den femte og siste talen ble tildelt brødre som hadde vært på «tjenesteskolen» en stund og som skulle lære seg å tale over et spesifikt tema innenfor en tidsramme på fem-seks minutter.

* Søstre kunne komme på plattformen på tjenestemøtet også, da som intervjuopbjekter eller for å være med på en «feltpresentasjon». Søstre får ikke lov til å tale direkte til menigheten. Dette baseres på Bibelens ord om at «kvinner skal tie i forsamlingen». «Selskapet» tolker dette med å tie som at søstre ikke skal undervise menn, og de er dermed utelukket fra å tale til menigheten. Jeg har mange ganger undret meg på om ikke en og annen søster kunne gjort seg som foredragsholder. Det er mange svært dyktige søstre i menighetene og det skulle ikke overrasket meg om de ville tatt seg bra ut som talere. Det blir jo en utopi naturligvis. Det går an å si med sikkerhet, at dette aldri vil skje i Jehovas vitners menigheter. 

 

Vi brødrene startet alltid med «andre tale» som utgangspunkt. Kledd opp med dress, skjorte og slips og svært skjelven i knærne gjennomførte jeg mitt første leseoppdrag på møtet da jeg var ni år og gikk i tredje klasse på skolen. Det var slik den gangen at menigheten alltid applauderte når det var en debutant på «tjenesteskolen». Så fikk jeg utdelt det som kaltes «kritikkskjema» som var en slags bedømmelse av talen. Skoletilsynsmannen skulle fylle ut bokstavkoder som veiledet oss videre gjennom alle veiledningspunktene til å bli dyktige talere. Punktene på skjemaet var modulasjon, pauser, artikulasjon, tidsberegning og andre ting knyttet til talekunst og en fikk bedømmelsen G (godt), A (arbeid med dette) eller F (forbedret). Skoletilsynsmannen satt med stoppeklokke og passet på at man ikke overskred den tilmålte tiden. Gikk man over tiden så kunne man bli «banket ned». Om skoletilsynsmannen signaliserte at tiden var ute, så banket han i bordplaten og da var det bare å bråslutte og ydmykt trå ned fra talerstolen. 

 

Etter «Tjenesteskolen» fulgte «Tjenestemøtet». Utgangspunktet for dette programmet var «Rikets Tjeneste», et firesiders program som ble delt ut til alle forkynnere en gang i måneden. Her var det gjerne praktiske demonstrasjoner som skulle dyktiggjøre oss i tjenesten eller spørsmål- og svar poster med deltagelse fra menigheten. 

 

Det andre ukemøtet var «Menighetsbokstudiet». På den tiden var menigheten delt opp i «bokstudiegrupper» og «bokstudiene» foregikk alltid i private hjem. Vi hadde «bokstudiet» hjemme hos oss i perioder, men dette gikk ofte på rundgang. Det var et privilegium å stille sitt hjem til rådighet for menighetens møter. Det pleide å være et «fremmøte» (kort møte før en går ut i felttjenesten) før bokstudiet slik at man rakk en times tid på «feltet» først. «Bokstudiet» startet kl. 19.30 og jeg kan erindre at det var et kappløp med tiden for min mor. Hun fulgte med på «Hem til gården» på svensk TV og denne årelange TV-serien sluttet alltid fem minutter før «bokstudiet» startet. Det hendte folk komnoen minutter før og da måtte mor skru av TV´en og fikk ikke med seg de spennende minuttene på slutten av serien. Det fantes jo ikke opptaksmuligheter og slikt på den tiden. Jeg er ganske sikker på at min mor ofte flakket i tankene under «bokstudiet» og tenkte på livet på den engelske landsbygda og hvordan det gikk med mennesker og dyr der.

 

«Bokstudiet» gikk ut på å «studere» en av Selskapets publikasjoner og det var i perioder ganske tungt stoff med fordypning i de «profetiske bøker» i Bibelen. «Bokstudielederen» engasjerte gjerne en bror til å lese opp avsnittene og stilte selv spørsmålene knyttet til hvert avsnitt i boken. De andre i gruppen rakk opp hånden dersom de ville kommentere. Noen ganger fikk vi barn lov til å lese et skriftsted eller være med å bidra med kommentarer. Det var viktig å forberede seg til «bokstudiet» og streke under svarene i avsnittet slik at en kunne komme med kommentarer. Det var koselig å ha møter hjemme hos hverandre og det ble jo en litt mer uformell stil, selv om en skulle kle seg som om det var et møte på «Rikets sal». Vi barna slapp å ha på på dress og fullt møteantrekk, men måtte «kle oss pent». 

 

Siden det var litt mer uformelt på «bokstudiet» så var det i perioder noen utfordringer for det hjemmet som hadde stilt seg til rådighet. Folk følte jo på en måte at de var litt på «besøk» hos noen og det hendte at de ble sittende å prate etter at møtet var avsluttet. «Bokstudiet» ble jo innledet og avsluttet med bønn, men det var i motsetning til det andre ukemøtet ingen sang på disse kveldene. Når den avsluttende bønnen var ferdig så var møtet over. Som regel var dette ganske nøyaktig klokken 20.30 ettersom «bokstudiet» skulle vare en time inkludert bønn. 

 

Når folk ble sittende så kunne jo ikke familien holde frem med de vanlig aktivitetene som var aktuelle for barnefamilier. Barna skulle ha kveldsmat og etter hvert legge seg og dette ble jo forskjøvet og rutinene kom helt ut av kurs. Inn i mellom kom det veiledning fra Selskapet om at vi måtte respektere møtetiden og ikke bli sittende utover kvelden. Et sympatisk trekk som mange husmødre og småbarnsforeldre var svært takknemlig for. På NRK viste de jo dessuten ulike serier som startet klokken 21, og det var mange som fulgte med på blant annet den danske serien «Matador» på torsdager. Dette var i siste halvdel av 1980 årene. 

 

På seksti- og syttitallet var det ikke faste og forutbestemte lengder på bokstudieleksene. En tok så mange avsnitt en rakk på den tildelte tiden, og det kunne derfor variere veldig på når en bokstudiegruppe ble ferdig med en studiebok. Det var nok et slags innbyrdes forsøk på å samkjøre tiden, men det fungerte ikke særlig bra. Noen ganger kunne det skille flere uker i tid. Da måtte de som ble først ferdig med det tildelte materialet studere noe annet og midlertidig, men de ventet på de bokstudiegruppene som ennå hadde litt igjen av boka. Det kunne være en brosjyre eller noe annet lettere materiale. I løpet av syttiårene så ble det slutt på dette, og Selskapet kom med forordninger om at bokstudieleksen skulle ha så og så mange avsnitt hver uke, slik at det ble en «teokratisk orden» og alle både startet og sluttet på samme boken samtidig. 

 

Vi hadde et par bokstudieledere som hadde lagt seg til vanen om å ta frem en «teokratisk nøtt» etter at bokstudieleksa var unnagjort. De hadde på forhånd funnet frem til en eller annen sær og obskur detalj fra litteraturen som de naturligvis visste svaret på, men ingen av deltakerne kunne på noen måte vite eller gjette seg til svaret. Det var spørsmål som han var bombesikker på ingen visste. Mestringsfølelsen vår var langt på minussiden. Det ene forslaget etter det andre rant frem, men bokstudielederen satt der med en hoverende mine og måtte avvise det ene forslaget etter det andre. Det kunne ta både femten og tyve minutter før han bestemte seg for å avsløre «nøtten». Så kunne vi avslutte med bønn og gå hjem. Ingen våget jo å tenke på å foreslå å gå fra «bokstudiet» før det var avsluttet med bønn. 

 

Søndagsmøtene startet alltid klokken 17.00 i min barndom. Det var en time foredrag og en time Vakttårnstudie. Rundt fem minutters pause mellom møtene for at folk skulle få strekke på beina. Mange av de som diltet med ektefellen på møtet så sitt snitt til å reise etter foredraget. Da var antagelig behovet for «åndelig påfyll» godt og vel nok og de hadde bedre ting å foreta seg. Dette kom nok Selskapet for øret, for etter hvert så ble det slutt på pausene og vi gikk rett fra foredrag til Vakttårnstudiet kun avløst av en sang. Det var etter dette ikke så enkelt å snike seg unna. Vi barn var glad i det lille avbrekket der vi kunne få ut litt energi og leke litt utendørs. Det var ofte foredragsholdere fra omkringliggende menigheter som besøkte hverandre for å holde foredrag. En sjelden gang kunne det hende at foredragsholderen måtte avlyse på kort varsel og det ble opplyst at foredraget utgikk og at vi startet rett på Vakttårnstudiet. Selv om ingen innrømmet det så gikk det nok et lettelsens sukk gjennom menigheten da de forstod at møtet skulle vare kun en time. Helt til «bror nidkjær» i vår egen menighet, som alltid hadde et foredrag på «lur», kunngjorde at han kunne stille opp og ta foredraget på sparket. Han hadde som regel et velprøvd og velbrukt foredrag i møteveska eller i alle fall en disposisjon. Så ble det foredrag like vel da. Et lettelsens sukk ble erstattet med en dårlig skjult skuffelse, i alle fall hos oss som var barn. Slike imporviserte foredrag var som regel ikke godt forberedt heller og det kunne være en sann pine og veldig kjedsommelig å høre på. 

 

Vakttårnstudiet varte en hel time. Det var ofte lange studieartikler og ofte tungt stoff. Noen ganger var det opp til tjuefire avsnitt i en studieartikkel. Jeg kan så vidt erindre at om en ikke ble helt ferdig med alle avsnittene og tiden var over, så stod de gjenværende avsnittene igjen til uken etter. (Dette er basert på slik jeg husker at det var, men det kan naturligvis ha vært svært lokale forhold og ikke noen offisiell rutine fra Selskapets side) På Vakttårnstudiet var det en liten detalj som var annerledes i min oppvekst. Nå for tiden leses et avsnitt i bladet først også stilles det spørsmål. Den gangen og frem til rundt begynnelsen av 1970 årene så var det motsatt: Da ble spørsmålet stilt først også ble avsnittet lest etterpå. Studielederen sa ofte «da kan vi få oppsummert paragraf 10». Avsnittene ble kalt paragafer. Det samme gjaldt for så vidt bokstudiene. Spørre først og lese etterpå.

 

Noen gode minner

 

Jeg har noen gode minner. Selv om det var mye eksponering for temaer som ikke egnet seg for barnesinn, så var det i alle fall for min del mye fint vi fikk være med på også. 

 

Det store gode minnet er nok, om jeg skal finne frem noe å sette aller først, stevnene. Og i særdeleshet sommerstevnene. På seksti og syttitallet så var det å reise på sommerstevnet mer enn bare en biltur til en annen by. Det var sommerens høydepunkt. Det var årets høydepunkt. Det var vår «jul, bursdag og syttende mai» på mange måter. I alle fall om en skal sammenligne følelsen av å være med på noe som vi virkelig gledet oss til. 

 

I min barndom var sommerstevner synomymt med å reise til Oslo eller Stavanger. Et par ganger reiste vi til utlandet. Hvert femte år arrangerte Selskapet «internasjonale stevner». Det første jeg var med på var i København i 1973. Det neste i Stockholm i 1978. Men hvert år var det «vanlige» sommerstevner som på den tiden varte i fire dager. 

 

Det å reise på stevner var årets telttur. Det var ikke vanlig å innlosjere seg på hotell på den tiden. Det var telt  eller campinvogn som gjaldt. Jeg har prøvd alt i så måte. 

 

I 1973 bodde vi i telt i København. Teltleiren var ute på en slags travbane så vidt jeg husker. Det var staller der. Husker lite av selve stevnet men erindrer at det regnet mye, og at telt og det meste som var i teltet var gjennomgående vått under hele oppholdet. 

 

Stevnene begynte på torsdag og sluttet på søndag. Sånn var det frem til begynnelsen av åttitallet. Da gikk de ned til tredagers stevner. I 1978 hadde min far kjøpt en campingvogn og vi kjørte den lange veien til Stockholm på stevnet. Mitt eneste minne er selv kjøreturen med overnatting langs svenske hovedveier og en bespisningskatastrofe på selve stevnet som jeg nesten kjenner smaken av ennå. 

 

Det var alltid matservering på stevnene. Et voldsomt apparat ble satt i sving for å mette mange tusen mennesker. På det internasjonale stevnet i Stockholm i 1978 grep de svenske helsemyndigheten inn et par dager før stevnet og forbød den sedvanlige matserveringen. De mente det var risiko for helsen å bespise så mange tusen mennesker med varm mat hver dag. I siste øyeblikk måtte Selskapet kaste seg rundt og skaffe mat som de svenske myndighetene kunne godkjenne. Det endte med at maten som de tusenvis av brødre og søstre skulle få servert var en fryktelig opplevelse. Maten var kald, den smakte eddik og hadde en syrlig eim og det var i det hele tatt det eneste jeg husker fra dette stevnet. Ja, bortsett fra en ting til da. En kveld skulle vi være med på en organisert sigtseeing med båt i de vannrike områdene i Stockholm. Det var Jehovas vitner med fra både fjern og nær. Blant alle som var med befant det seg en ung, meget søt jente på min alder. Opplevelsen har etset seg fast på netthinnen og i tankene. Jeg kom i prat med jenta og vi stod litt for oss selv. Jeg spurte om hun ikke skulle tilbake til foreldrene og være med dem på resten av turen. «Nej. Jag vil vara med dig» svarte hun på sin klingende svensk og stilte seg opp veldig nært inntil meg. Men så ble hun plutselig borte i all folkevrimmelen og jeg så henne aldri igjen. Min første akutte forelskelse ble borte for alltid. Det var vel henne jeg tenkte på resten av sommerstevnet og for så vidt resten av sommeren også. 

 

Det aller beste var de gangene vi kunne reise på sommerstevner i Oslo. Med unntak av en gang som stevnet var i Linderudhallen (jeg mener å huske det var i 1976 eller 1977) så var stevner i Oslo synomynt med Ekebergsletta. Jeg kan ikke erindre at det var stevner andre steder i Oslo. 

 

Stevnet på Linderud var den første og siste gangen i hele min opvekst der vi bodde på hotell under et stevne. På syttitallet så var dette oppsiktsvekkende. Jeg hadde aldri bodd på hotell før i mitt liv. Jeg hadde aldri spist hotellmat eller smakt appelsinjuice, og mitt første møte med slik mat og appelsinjuice var på Linderud Hotell. Til tross for drikkens fristende farge husker jeg at det smakte surt og ikke på langt nær kunne måle seg med Simpsons appelsinsaft som vi var vant til å drikke.

Et annet særtrekk ved stevnene før i tiden var skuespillene. I min tid så var det skuespill alle dager, unntatt torsdagene. Den første stevnedager startet de litt forsiktig, men tok det godt igjen på de øvrige dagene. Brødre og søstre hadde forberedt seg i månedsvis før stevnene og øvd seg på å mime etter ferdig innspilt manus. Det var høy løsskjegg- og kjortelfaktor hos de mannlige skuespillerne og enkelte var rene mesterne i å gestikulere på en aldeles overdreven måte. Søstrene som også spilte bibelske personer var sminket sterk med brunkrem og heftige, fargerike kostymer. Vi som var barn gledet oss voldsomt til skuespillene. Da var det om å gjøre å finne seg en plass så langt fremme som mulig. Lyset i stevnehallen ble slått av, så det ble så mørkt som det kunne bli i en innendørs idrettshall. Spenningen var til å ta og føle på. Det var drama. Det var sverd. Det var oppildnende musikk. Det var alt vi kunne ønske oss og jeg kan aldri huske at jeg ble skuffet. 

 

Stevner var mer enn bare stevneprogrammet i stevnehallen. Det var vanlig at vi var med på «frivillig tjeneste» og reiste ofte til stevneområdet en til to dager før stevnet begynte for å være med å rigge opp. Det var provisoriske anordninger som ble montert og på Ekeberg var det enkle trekonstruksjoner som ble trukket i et slags sort plastmateriale. Kunne minne om sorte søppelsekker. Det var vaskebygg i sort plast med vaskerenner og kraner med iskaldt vann. Der skulle morgenstellet tas og det var egne slike telt for brødre og søstre. Vi stod tidlig opp og vasket oss og pusset tenner på rekke og rad i vaskebyggene. Her skulle vi shines opp og gjøres klare til en lang dag i stevnehallen. Det ble også bygget flere kiosker i samme «byggestil» og før stevnet så vekslet vi inn vanlige penger i kuponger som kunne brukes som betalingsmiddel. Det var en blokk med små ark og på hvert ark var det fem felter som kunne rives av og med en verdi på to kroner pr felt. Mattilbudet var enkelt og bestående av pølser og brød, og noe som jeg tror alle stevnedeltagere på den tiden vanskelig kan glemme: Hamburgere fra Christiania Dampbakeri. Dette var noen kraftige, kjøttfulle burgere som i motsetning til burgere flest var dampkokt og ikke stekt. De endte opp i midten av et delt hamburgerbrød og dandert med en dose ketchup for de som ønsket det. Kioskområdet var tidenes samlingspunkt for alle på kveldene og jeg tror jeg med sikkerhet kan si at jeg aldri kommer til å glemme disse tilstandene.  Jeg nøler ikke med å si at dette var på plussiden av det å være et Jehovas vitne på den tiden. 

 

Når fire lange stevnedager etter hvert begynte å nærme seg slutten så syntes jeg alltid at det var vemodig. Vi hadde blitt kjent med andre ungdommer. Vi hadde hengt rundt kioskene på kveldene og kanskje flørtet med noen fra en helt annen del av landet. Vi hadde fått noen nye adresser som vi skulle bli brevvenner med. Noen ganger var det tilløp til litt kjæresteri. Vi hadde stått opp hver dag fra klamme soveposer og dradd på oss halvfuktige møteklær. Vi gikk i flokk og følge fra teltleiren mot stevnehallen og lurte på om vi skulle sitte innendørs eller finnes oss en plass utendørs. Var det fint vær og grei temperatur så ble det satt opp høyttalere slik at folk kunne sitte i bjørkelunden og få åndelig påfyll i Guds frie natur. Når endelig Tor Samuelsen, Niels Petersen, Viggo Marcussen eller hvem det nå var som var stevnetilsynsmann og skulle holde den avsluttende bønnen så var det bare å finne seg et godt ben å stå på. Avsluttende bønn på sommerstevnet kunne bli en veldig lang hendelse. Jeg tror ikke jeg tar feil om jeg antyder at det var Tor Samuelsen som hadde de lengste bønnene. 

 

Omtrent slik var det å vokse opp som barn av Jehovas vitner på den tiden. Det gikk bra for noen av oss og ikke fullt så bra for andre. Jeg tror fellesnevneren for alle som vokste opp med Jehovas vitner er at vi blir merket og preget for resten av livet. Noen i stor grad og andre i mindre grad. Men jeg tror ingen i en slik situasjon kan si med hånden på hjertet at de ikke er preget på en eller annen måte. 

 

I voksen alder og i et annet perspektiv ser jeg at det å oppdra barn i et trossamfunn kan være utfordrende og svært ensidig. Barn får ikke noe reelt valg. Barn blir utsatt for et enormt konformitetspress og kommer ofte i en situasjon der de søker anerkjennelse og bekreftelse fra voksne. Det legges stor vekt på en slags «sort-hvitt» tankegang som jeg tror er svært uheldig. Det er «oss og dem». Kjærlighet og omsorg fra foreldre overfor ban kan ofte bli knyttet til en følelse av at det handler om betingelser.  Barna får en følelse av at foreldrene blir mer glad i dem om de gjør «riktige valg». Det hender at slike faktorer påvirker barna til å la seg innvie og døpe i ganske ung alder. Min mening som voksen og etter å ha sett mange eksempler på uheldige omstendigheter, er at det ikke burde vært tillatt for noen under myndighetsalder å foreta slike valg. Jesus var selv en voksen mann da han gikk til det skrittet.

 

Hva med å følge hans eksempel?