Sannheten om Sannheten

Ordet «sannheten» er sentral i Det Nye Testamentet. Jesus brukte ordet spesielt mye. Da han ble avhørt av den romerske stattholderen Pilatus, fant følgende samtale sted, ifølge Johannes kap. 18: 37

«Pilatus sa derfor til ham: «Så er du da en konge?» Jesus svarte: «Du sier selv at jeg er en konge. Jeg er født for å vitne om sannheten, og det er derfor jeg har kommet til verden. Den som er på sannhetens side, hører på det jeg sier.» Pilatus sa til ham: Hva er sannhet?»

 

Mon tro hva Pilatus har tenkt på da han stilte spørsmålet, tilsynelatende i en retorisk form? «Hva er sannhet?» Han fikk ikke noe svar fra Jesus på dette i alle fall. 

 

I dag finnes det greie forklaringer og definisjoner på hva ordet betyr i den allmenne oppfatning av ordet. Store Norske Leksikon har denne forklaringen: 

«Sannhet er en egenskap som tilkommer visse utsagn, påstander eller antagelser når de er i overensstemmelse med virkeligheten.»

 

Ordet «sannheten» spiller en stor rolle i Jehovas vitner ordforråd og i livet generelt. Det første kapittelet i boken handler derfor om ordet og begrepet «sannheten». Når vi Jehovas vitner bruker ordet «sannheten», så har det grunnlag i at ordet er en gjennomgangstone i Bibelen, for eksempel i skriftstedet Johannes 14: 6, der Jesus siteres: «Jeg er veien, sannheten og livet». Ordet er så nært knyttet til identiteten vår, at vi bruker uttrykket «å være i Sannheten» som et synonym til at vi er Jehovas vitner. 

 

Jeg vil drøfte ulike betydninger av ordet, hvilken betydning dette har for oss, og hvordan det kan by på noen utfordringer å bruke ordet sannhet når begrepet endres fra å være «absolutte sannheter» til å bli «variable sannheter», eller erstattes av «nye sannheter» - og eksempler på «Sannheter» som ikke kommer frem i det hele tatt eller som til syvende og sist viser seg ikke å være «sannheter».

 

Sannheten om Sannheten, om du vil. 

 

Det finnes enorme mengder informasjon om vårt trossamfunn. Noe av informasjonen er korrekt og noe er ikke korrekt. 

 

Den ene siden av informasjonsmengden finnes i vår egen litteratur, og den andre finnes i samfunnet, presentert i annen litteratur og spesielt de siste tyve årene på internett, YouTube og sosiale medier. «Den tro og kloke slave» legger stor vekt på å «beskytte» enkeltpersoner mot informasjon som kan svekke eller skade troen, og i verste fall få oss som er Jehovas vitner til å begynne å tvile på hva som er «Sannheten».

 

Det er heller ikke slik at eldre litteratur som er utgitt av Selskapet Vakttårnet blir anbefalt. Det er enkelte deler av eldre utgivelser som mildt sagt er på kraftig kollisjonskurs med dagens forståelse av «Sannheten» og som antagelig ville vekket uro hos oss som er Jehovas vitner i dag.

 

Du som er et Jehovas vitne og ønsker annen informasjon enn den Selskapet selv tilveiebringer, må være svært varsom. Du kan sette deg seg selv i en situasjon som kan medføre at du blir ekskludert fra menigheten. Du kan også bli anklaget for «kjetteri» om du videreformidler slik kunnskap til andre i menigheten. 

 

Dette kan være problematisk å forstå fordi det ikke nødvendigvis handler om hva som er sant eller ikke sant. 

 

Dersom det du formidler ikke kommer fra «rett kilde», for eksempel om det er en «frafallen» som er kilden, så vil dette være strengt forbudt kunnskap selv om det som sies eller skrives teknisk sett er sant. Da vil det likevel komme inn i kategorien «løgn» fordi det er en «frafallen» som er kilden. Du får i alle fall ikke lov å drøfte, diskutere eller prate om noe som kommer fra «frafalne». Gjør du det, vil du risikere å bli innkalt til et dømmende utvalg for utspørrring og det er en stor sjanse for at du blir ekskludert om du ikke frasier deg kunnskapen. 

 

«Sannheten» definerer troen vår og ordet skaper et skarpt skille mellom oss og motparten «falsk religion». «Sannheten» er vår. Det spiller ikke noen rolle hvilken annen religion eller trosamfunn det handler om. Alt som ikke er «Sannheten», det vil si vår tro som «sanne kristne», definerer vi som «falsk religion». 

 

Det handler om mye mer enn hvordan ordet vanligvis brukes i «verdslig» sammenheng. For oss er det ikke nødvendigvis bruken av ordet i forbindelse med begrepene sannhet eller løgn som er det viktigste. Det er ikke det vi i første rekke mener når vi bruker ordet «Sannheten». 

 

Det kan nevnes noen eksempler. Det er vanlig å spørre hverandre i den fasen vi blir kjent med noen nye brødre eller søstre: «Hvor lenge har du vært i Sannheten»? Svaret på det spørsmålet vil henvise til den perioden i livet fra da de «forstod at Jehovas vitner har Sannheten» etter at de har fått kunnskap om hva vi tror på, eller i noen tilfeller fra den dagen de innviet seg til Jehova og symboliserte dette ved å la seg døpe. Er du oppvokst som Jehovas vitne, vil du kanskje si «jeg er født eller oppvokst i Sannheten».

Slik jeg ser det, er det tre måter å bruke ordet «Sannheten» på i vår Organisasjon. 

 

a) Som et synonym på troen og et overordnet begrep og beskrivelse av det å bli et Jehovas vitne (komme i Sannheten), det å holde seg til troen (forbli i Sannheten), å være utholdende (trofast i Sannheten) å være mottagelig for å tro på vår lære (å være av Sannheten) eller det å forlate Jehovas vitner (å vende seg bort fra Sannheten)


b) En beskrivelse av noe som er sant i religiøs betydning, der vi bruker uttrykket «sann religion» og hvor det motsatte er usant og løgnaktig  En referanse kan være slik ordet er brukt i Det Nye Testamentet. I vår terminologi så brukes uttrykket «den sanne tro» som motstykke til «falsk religion».

 

c) Sannhet som observerbare og verifiserbare fakta, og- eller det motsatte av løgn. Her mener jeg altså slik samfunnet generelt oppfatter betydningen og slik det ble definert innledningsvis i kapittelet. Se eksempel i neste avsnitt.  

 

Dersom du får spørsmålet: «Lover du å si sannheten?», så vil du oppfatte det slik at du ikke skal lyve, men gjengi det du mener er de faktiske hendelser. Hvis neste spørsmål er: «Stjal du den maten?», så vil det være en sannhet å svare ja, dersom du stjal maten og innrømmet det, og en løgn dersom du faktisk hadde stjålet maten, men nektet for å ha gjort det. I et slikt scenario vil kontrasten og meningen mellom sannhet og løgn komme tydelig frem. 

 

Den ville også samsvare med den alminnelige oppfatningen av ordets betydning i samfunnet.

 

Etter denne gjennomgangen skulle det være enkelt å tenke seg at sannheten er et fundament i vårt trossamfunn, at den står brask og bram mot all motstand og at den tåler å granskes grundig og vil gå seirende ut av enhver situasjon.

 

Jeg har mange ganger tenkt på at noe som er sant, altså ufravikelig, utvilsomt og etterrettelig sant - Sannheten, med stor S - så ville det ikke by på noen utfordringer å foreta en dyptgående og kritisk gjennomgang av Sannheten. Sannheten vil aldri ha noe å frykte. En sannhet kan ikke tape for en løgn! Aldri. Sannheten er et fundament, en grunnstein og noe som aldri kan rives ned eller erstattes av noe som ikke er sant. 

 

Er det slik?

 

Det kommer an på hva vi definerer innenfor begrepet, og hvor langt en skal trekke det innenfor rammene av hva som skal kalles sannheter. Det finnes også sannheter, i betydningen av noe vi har trodd var sant og kalt sannheter, men som har vært sannheter på feil grunnlag. Enten fordi vi ikke visste bedre, eller fordi andre har overbevist oss om at det går an å se ting på ulike måter og at sannheter ikke nødvendigvis kan eies av noen. Det finnes mange eksempler på «sannheter» i menneskenes historie, som har vært grunnfestet som troverdige og korrekte - men der mer kunnskap og forståelse har lært oss nye måter å se tingene på.  

 

Det går også sikkert an å tenke seg seg eksempler fra vår egen barndom. Ting foreldrene våre fortalte oss, tuftet på deres kunnskap og forståelse som de formidlet som sannheter. Foreldrenes rolle som sannhetsformidlere er ofte en enkel oppgave for dem, fordi barna klarer ikke å se for seg at noe mamma eller pappa sier kan være usant. Jeg husker mine foreldre fortalte meg at jeg aldri måtte spise snø, for da ville jeg få mark i magen, fikk jeg et vepsestikk skulle jeg ta en sukkerbit dyppet i eddik på stikket for å dempe smerten eller at det var farlig å drikke varmtvann rett fra springen. 

 

Det var ikke noe i veien med disse rådene, siden de var velmente og de trodde selv at det var slik. Men det var ikke sannheter. Snø kan spises uten at man får mark i magen, sukkerbit med eddik hjelper ikke mot vepsestikk og det er ikke nødvendigvis farlig å drikke varmtvann fra springen dersom varmtvannsbeholderne er i rustfritt stål. Det smaker kanskje ikke så godt, men farlig er det ikke. Foreldre har en tendens til å videreformidler ting de selv har blitt fortalt. Som barn kan vi tro på det vi blir fortalt av våre foreldre, men vi vil etter hvert observere ved egne erfaringer at deres «sannheter» ikke nødvendigvis stemmer. Da åpner det seg en mulighet for at vi kan ende opp med å trekke våre egne konklusjoner, basert på kunnskap. 

 

Det er mange eksempler fra menneskenes historie og, om vi sammenligner kunnskapen før i tiden med moderne kunnskap. «Sannheter» i legevitenskapen før i tiden står i sterk kontrast med det legevitenskapen vet i dag. Det finnes ingen moderne leger som tror at «årelating» har en helsemessig gevinst. Det er heller ikke stor støtte innen dagens psykiatri for at «lobotomering» er det beste mot mentale lidelser. 

 

Sett i lys av at en «sannhet» ikke nødvendigvis er uforanderlig og det finnes variabler og nyanser, bør en «sannhet» da undersøkes? Bør det stilles spørsmål, løftes på stener og sjekkes om «sannheten» virkelig er sann? Vår egen oppvekst og historien vår viser oss at det kan være svært nyttig. Det er jo nettopp ved å stille spørsmål og undersøke, og det viktigste; ikke godta etablerte «sannheter», at verden har gått videre. Dersom vitenskapen ikke hadde våget å stille spørsmål, eller undersøke omstendighetene - så ville vil ha stått overfor betydelige utfordringer i dagens verden. Om ikke tenkerne i middelalderen hadde våget å utfordre autoritetene, så ville vi stått på stedet hvil innen viten om solsystemet, menneskekroppen og samfunnsordningen generelt. 

 

Kunnskapsbasert sannhet

 

Vi Jehovas vitner er ikke uenige i den definisjonen som ble nevnt innledningsvis: «Sannhet er en egenskap som tilkommer visse utsagn, påstander eller antagelser når de er i overensstemmelse med virkeligheten.»

 

Hva skjer med oss, når begepet avviker fra denne definisjonen? Når «sannheten» blir en variabel som skifter med tid og hendelser? Hva skjer med oss når vi skal akseptere noe som ikke er «i overenstemmelse med virkeligheten» som «sannheter»? Når vi vet innerst inne at «dette kan ikke være sant»? Hva skjer med oss dersom vi må tenke nytt, fordi kunnskapen vår forteller oss at det vi trodde før ikke er korrekt?

 

Disse spørsmålene er enkle å besvare for det meste innen allmenn kunnskap. Når det kommer til religion og det vi knytter til trosspørsmål, så er det ikke fullt så enkelt. 

 

Når vi snakker om sannheter i sammenheng med noe som har med religion å gjøre, så vil vi ofte måtte ta med en ekstra faktor, og det handler om tro. Bibelen definerer denne formen for tro slik, i Hebreerne 11: 1 

 

«Tro er den sikre forventning om det man håper på, det tydelige bevis for virkelige ting som ikke ses.»

 

Kombinerer vi kriteriene for sannhet med tro, så oppheves i stor grad kravet at det må være «i overenstemmelse med virkeligheten». Ting vi ikke lenger kan observere, bekrefte eller vite hundre prosent sikkert, kan underbygges med at vi velger å tro at det er sant. Når det åpnes for at ting kan oppfattes som «tydelige bevis» selv om det ikke finnes muligheter for observasjoner, så utvides begrepet «sannhet» i betydelig grad.

 

Dersom jeg skulle tatt mine foreldes råd med meg videre i livet, dette med ikke å spise snø, bruke sukkerbit og eddik på vepsestikk og ikke drikke varmt vann fra springen - så kunne jeg naturligvis velge å tro at dette var sant. Det ville ikke ha medført store negative konsekvenser for meg om jeg trodde på veiledningen fra mine foreldre og fulgte rådene. Jeg kunne velge å overse fakta, selv om det ble lagt frem for meg og tenkt slik at det er ingen grunn til å mistro mine foreldre. Det skader ikke å følge disse rådene for å være på den sikre siden. Troen på at det var sant, ville overskygge om det var «i overenstemmelse med virkeligheten». Da ville ikke begrepet «sant» eller «ikke sant» være en interessant faktor for meg.

 

Mye av det vi selv tror på og det vi lærer opp barna våre til å tro på inkluderer uten tvil noe som krever at vi kun tror. Det er ting i vårt trossamfunn som ikke mulig å bevise eller å stadfeste ut i fra en eneste faktor som kan knytte det til virkelige og observerbare hendelser. Så hvorfor velger vi da å tro, når det ikke kan bevises eller stadfestes?

 

«Bibelen er jo Guds Ord», sier du kanskje. «Skal vi ikke tro at Guds Ord er sannheten og at vi ikke trenger å tvile på Bibelen?»

 

Jeg synes det er et poeng at Bibelen slik vi kjenner den i dag ble «satt sammen» av 66 ulike «bøker» av kirkefedrene i oldtiden. Det fantes flere bøker eller skriftruller som ikke ble tatt med i den versjonen av den bibelske kanon som vi bruker i dag. Dette skyldtes uenigheter om hvilke skriftruller som virkelig var «Guds Ord» og ikke. Det er også forskjell på den katolske bibel som inneholder tilsammen 73 bøker, hvorav disse syv ekstra «bøkene» blir ansett å være «apokryfe» av den protestantiske kirke men ikke av den katolske. Det var i alle fall «religiøse autoriteter», altså mennesker som levde på et tidspunkt i historien der det var stor uenighet om hva «Guds Ord» skulle inneholde, som til syvende og siste tok avgjørelsen. Disse menneskene var åpenbart ikke «sanne kristne». Hvem vet hva motivene var for å gjøre valg om hva som skulle tas med og hva som skulle holdes utenfor?

 

Det som er «sannheten» i den katolske bibelen er ikke en «sannhet» for folk som sverger til den protestantiske bibelen. Selskapet Vakttårnet er jo sånn sett enige med protestantene, og legger ikke vekt på de såkalte «apokryfiske skrifter». 

 

Deler av Bibelen, kanskje spesielt deler av Det Gamle Testamentet, inneholder historier som skaper flere spørsmål enn svar om man leser det grundig. Etter min mening så er ganske mange historier i den eldste delen av Bibelen som jeg tror hadde passet bedre inn i de «apokryfiske skrifter» og vice versa. Det finnes elementer fra de «apokryfiske skrifter» som har større verdi kunnskapsmessig enn mange av de eventyrligende historiene som finnes i «vår» Bibel. Historien om Samson er et av flere eksempler på historier som minner mer om mytologi enn om vidsomsord fra Universets Skaper. Slike historier som den om Samson bør få tenkende mennesker til å stille seg noen ransakenede spørsmål. Likheten med kjente mytologiers «superhelter» er slående. Jeg anbefaler sterkt å lese historien om Samson som blir omtalt i et eget kapittel i denne boken. 

 

Vi liker å tro at vår oppfatning av «Sannheten» er kunnskapsbasert. Det er slik vi lurer vårt egen intelektuelle kapasitet. Vi har en tendens til å godt det vi får høre, uten at vi stiller kritiske spørsmål eller undersøker påstandene grundig før vi kommer til en konklusjon. Det er slik hele religiøse trossystem er lagt opp. Det inviteres ikke til å undersøke saken grundigere. Det vi blir lært opp til av foreldrene våre eller det de åndelige lederne i torssamfunnet forteller oss; Det er «sannheten». 

 

Dette handler så klart mye om tilfeldigheter, om hva slags påvirkning vi har blitt utsatt for enten som barn. Er foreldrene våre tilsluttet en religion, så vil vi med stor sannsynlighet vokse opp med deres tro godt forankret i vårt sinn og det vil prege oss antagelig hele livet. Er vi født i Italia, så blir vi sannsynligvis oppdratt som katolikker. Er vi født i Asia, så blir vi antagelig oppdratt som buddhister. I India ville vi kanskje vært oppdratt som sikher. I England som protestanter. På naboøya Irland som katolikker. 

 

Er foreldrene våre Jehovas vitner, så blir det vårt religiøse lodd i livet. Sånn er det. Endringer fra dette kan kun skje ved at vi får kunnskap om andre ting som overbeviser oss om at vår barnetro ikke nødvendigvis er «sannheten».  Endringene kan kun skje om vi våger å stille spørsmål, se den andre siden av argumentet, undersøke andre kilder eller utfordre de som hevder å være autoritetene. Så er spørsmålet; hva vil vi i så fall oppdage? Vil «vår sannhet» tåle dette? Eller vil det tvinge oss til å endre syn? Er vi i så fall villige til å forandre syn, eller vil vi overse kunnskapen og holde oss på den «trygge siden» i vår barnetro? 

 

Det kan jo også naturligvis være andre faktorerer inne i bildet, som gjør at vi finner det mest fornuftig å holde seg til det kjente og vante - spesielt om det får store og negative konsekvenser for oss å endre status. Vi Jehovas vitner er jo ikke helt ukjente med slikt. Det kan være gode grunner til å bli der vi er om vi skal unngå en kjede av omstendigheter som til slutt snur livet vårt på hodet. Når et Jehovas vitner bestemmer seg for å gjøre endringer, enten som følge av ny kunnskap eller som følge av andre omstendigheter i livet - da er livet som et Jehovas vitne over. Konsekvensene av slike valg er betydelige og det er forståelig at enkelte velger å la være. 

 

Når lyset blir klarere

 

Det finnes eksempler på at deler av læren vår, som opp gjennom årene har vært grunnleggende sannheter i litteraturen har endret seg. Sannhetene blir erstattet av at «lyset blir klarere», basert på Ordspråkene 4: 18:

«Men de rettferdiges sti er som lyset om morgenen som blir klarere og klarere til det er høylys dag.»

 

Denne metaforen skal illustrere at «Sannheten» åpenbarer seg gradvis. Det er ikke alt vi skal forstå eller kan forstå på gitte tidspunkter, men så kommer disse «nye forståelsene» da, som kan endre på alt. Dette skjer når Jehova mener vi er klare for det, og det blir meddelt den «tro og kloke slave» som blir ledet av Den Hellige Ånd. 

 

Det er ikke nødvendigvis noe galt i det å endre syn eller foreta justeringer. Jeg har jo allerede skrevet og vinklet dette positivt. I mange tilfeller er viktig at vi ikke tviholder på etablerte sannheter. Det kan være et sunt tegn i mange situasjoner, at en er villig til å foreta revurderinger og gjøre endringer. 

 

Det er i alle fall dette skriftstedet «den tro og kloke slave» bruker for å forklare og forsvare at troen kan «justeres» etterhvert som de får mer eller annen kunnskap. Slike endringer av det som en gang ble forklart som «sannheter», kalles «nye forståelser» eller «justeringer». Min erfaring er at Jehovas vitner i sin alminnelighet ikke følger så godt med på slike «åndelige justeringer», men fester sin lit til at de er i trygge hender og at «Sannheten» alltid er i fokus fra «den tro og kloke slave» sin side. Ofte er slike endringer flettet inn i et avsnitt i et av bladene, som regel studieutgaven av Vakttårnet. Det er kun de som følger svært godt med som får det med seg, med mindre det belyses grundig på møtene.

 

Selv da er det ikke nødvendigvis slik at den «åndelige våkenhet» blant brødre og søstre i menigheten slår inn. Mange Jehovas vitner har ikke noen særlig interesse for «dypere sannheter». Jeg skal ikke generalisere dette, men det er som nevnt mitt unntrykk. Det er liksom nok for dem å gå på møter, gå i den samme «tralten», få noen timer på feltet og noen bladleveringer og holde fasaden sånn noenlunde intakt. Det som betyr mest, handler ikke om en dypere teologisk forståelse men snarere det sosiale, samholdet, følelsen av tilhørighet og naturligvis det som ingen troende Jehovas vitner kommer utenom; frykten for Harmageddon. Rettere sagt; frykten for å dø i Harmageddon. 

 

Et eksempel på et slikt tema er det som kalles «generasjonsforståelsen» i forbindelse med året 1914. Dette er en lære som har vært utsatt for stadig «nye forståelser» og «justeringer» opp gjennom årene. Du skal være ganske «hard core» Jehovas vitne for å få med deg detaljene rundt dette. Jeg vil påstå at de fleste medlemmene i dag ikke kan gjengi nøyaktig hva som har vært de ulike «forståelsene» av dette opp gjennom, og hva som er den aktuelle «forståelsen» akkurat nå. 

 

Jeg har lyst til å nevne en spesiell hendelse rundt akkurat dette. «Den tro og kloke slave» har altså slått fast som en grunnleggende sannhet at året 1914 var et «merkeår» og markerte begynnelsen på de siste dager. Det er et av de mest fundamentale årstallene vi forholder oss til og det er et fundament i vår tro. Alt står og faller på at dette er korrekt. Hadde regnestykket som peker frem til dette året vært feil, så hadde viktige deler av vår tro kollapset.  

 

Grunnen til at det stadig kommer «justeringer» er åpenbart at spesifikke årstall og tider er «den tro og kloke slaves» verste fiende. Likefullt har de flere ganger mer enn antydet at ting vil skje innen visse tider. De har for eksempel på et tidspunkt uttalt og etablert som en «sannhet» at de som opplevde året 1914 ikke skal dø før enden kommer, og da vil det naturligvis bli et problem når nettopp disse menneskene etterhvert går bort og enden ikke kommer slik antydet.

Den engelske utgaven av Watchtower for mai 1984 var i sin helhet viet dette temaet, og slo fast at den generasjonen som opplevde 1914, ikke skulle forsvinne før enden kommer. (Her kommer det bilde av Vakttårnet «Er det senere enn du tror»)

Det begynner å bli noen år siden 1984, og denne skråsikkerheten rundt spesifikke tider og årstall har for å si det mildt avtatt i betydelig grad. Dette er erstattet med det litt mer diffuse uttrykk som «det er svært kort tid igjen» og «enden er rett rundt hjørnet». Antakelig klokere ordvalg, selv om «den tro og kloke slave» naturligvis ikke vet mer enn deg og meg om tider og stunder. De ønsker likevel å formidle at de vet mer.

 

Uansett er det ikke klokt å peke ut visse årstall eller tidsperioder. Når ingenting skjer, det kommer ingen ende og generasjonen faktisk etter hvert bare dør ut og forsvinner; hva gjør de da? Hva slags grep blir «slaven» tvunget til å ta? De kan ikke ignorere dette eller prate det bort. 

 

Svaret er naturlgvis «justeringer», slik at «forståelsen» passer bedre, og ikke ødelegger regnestykket og troverdigheten helt. 

 

En slik «justering» kom i 2010, og den handlet om nettopp «generasjonsforståelsen» i forbindelse «begynnelsen på tegnet på de siste dager». Les gjerne sitatet fra denne Vakttårnartikkelen fra 15. april 2010 der jeg har understreket de faktiske endringene. 

 

«Hva betyr denne forklaringen for oss? Selv om vi ikke kan regne ut nøyaktig hvor lang tidsperiode «denne generasjon» omfatter, er det en rekke ting vi må huske når det gjelder ordet «generasjon»: I Bibelen blir det som oftest brukt om mennesker i ulike aldere som lever samtidig i en bestemt tidsperiode; perioden har en ende og er ikke urimelig lang. (2. Mos 1:6) Hvordan skal vi så forstå Jesu ord om «denne generasjon»? Jesus mente tydeligvis at de av de salvede som så begynnelsen på tegnet i 1914, i en periode skulle leve samtidig med andre salvede, som skulle oppleve begynnelsen på den store trengsel. Den generasjonen hadde en begynnelse, og den kommer til å få en ende. Oppfyllelsen av de forskjellige trekkene ved tegnet viser tydelig at trengselen må være nær. Ved at vi bevarer følelsen av at tiden er kort, og holder oss våkne, viser vi at vi holder tritt med det fremadskridende lyset og lar oss lede av den hellige ånd.»

 

Før dette så handlet «generasjonsforståelsen» kun om de som «så begynnelsen på tegnet», slik for eksempel artikkelen i Watchtower for mai 1984 viste. Det var innen deres bortgang at enden skulle komme. 

 

Det var jo fordi de tok utgangspunkt i hvordan folk flest oppfatter ordet generasjon, og da ville tidsperspektivet være relativt kort. På et tidspunkt ble ordet «generasjon» definert i samsvar med Bibelens ord i Salme. 90: 10

 

«Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.» (1930 oversettelsen)

 

Med noen variasjoner i ordlyden opp gjennom årene, så var poenget at om et menneske på en eller annen måte kunne erindre 1914 så tilhørte man den «generasjon» som Jesus pratet om når det gjaldt tegnet på endens tid i Matteus 24: 35:

«Jeg sier dere i sannhet: Denne generasjonen skal slett ikke forsvinne før alt dette skjer.»

La oss tenke oss at en som hadde mulighet til å forstå hva som skjedde i merkeåret 1914 var født i 1910, altså vedkommende var fire år gammel og i alle fall teoretisk kunne oppfatte og forstå «tegnet». Om vedkommende med «megen styrke» ble åtti år, så ville det tilsvare innen rimelighetens grenser en generasjon. Ja, i alle fall så tenkte de vel omtrent slik tidligere. 

 

I dette perspektivet kan vi jo tenke oss at «generasjonen» ville være over rundt regnet omkring 1990. Da skulle det ha skjedd saker og ting som ville fått ganske stor betydning for menneskeheten, i og med at «den store trengsel» og «Harmageddon» ville være rett rundt hjørnet, og kanskje godt i gang kort tid etter. 

 

Så kom altså denne ene setningen, nesten ubemerket, i Vaktårnet for 15. april 2010 som fortalte oss at «Jesus mente tydeligvis…» og dermed «frikjøpte» de alle tidligere «forståelser». Samtidig inkluderte generasjonen mennesker som levde samtidig med dem som «så begynnelsen på tegnet». Begrepet «generasjon» ble betydelig utvidet med denne «forståelsen».

I 2010 da denne artikkelen ble gitt ut, var den opprinnelige «generasjonen» opp mot 100 år gamle (gitt at de var født i 1910 og kunne oppleve og forstå hva som skjedde i 1914). I dag ville de vært 111 år gamle. 

 

Det er klart at «den tro og kloke slave» måtte komme med en «justering». Hvilken andre valg hadde de? 2010 artikkelen var som «manna i ørkenen» for alle som var bekymret for hvordan de skulle komme seg ut av tidligere forklaringer og forventninger.

Med den «nye forståelsen» betyr det i praksis at person A, som levde fra 1910 (og fikk med seg år 1914) til 1990 og døde 80 år gammel, kan ha levd samtidig med for eksempel person B, født i 1980 og som antagelig vil leve til år 2060, om sistnevnte også blir 80 år gammel. 

 

Med en slik «overlappende» forståelse av ordet generasjon, så var ikke «generasjonsspørsmålet» noe å bekymre seg for på veldig lenge for «den tro og kloke slave». Da var «slaven» i en situasjon der de fremdeles kunne si at denne generasjon ikke skulle forsvinne før enden kommer. De som lever i 2060, om verden består, vil sannsynligvis ikke ane noenting om fordums anslag på endetiden. De fleste av dem som brydde seg om dette, bekymret seg, gruet eller eller gledet seg til Selskapets tanker om når enden skulle komme - de vil ikke lengre være blant oss. Selv vil jeg være 96 år i 2060 om jeg fremdeles lever. 

 

Slike «teokratiske krumspring» og endringer i trosspørsmål er det ikke mange Jehovas vitner som får med seg. En grunn er at de fleste (spesielt den oppvoksende del av menigheten som er født etter 1980 tallet) ikke kjenner til eldre forståelser. En annen grunn er at det de siste årene har vært mye større fokus på andre ting enn slike dype teologiske spørsmål. I min oppvekst så var fokuset sterkt rettet mot Bibelens profetiske bøker og det var vanlig å fordype seg i ganske «tunge» åndelige tema. Jeg mener det har skjedd en endring i så måte om vi sammenligner med dagens åndelige undervisning. 

 

De anslag som Selskapet noen ganger har kommet med kan være ubetydelige og gå ubemerket hen, men det finnes også eksempler på at konsekvensene kan være svært omfattende. 

 

Konsekvensene av endringer

 

Når «Selskapet» («den tro og kloke slave») kommer med uttalelser, så vil det alltid være brødre og søstre som tar det de skriver veldig alvorlig. Noen tar ting mer alvorlig enn andre. 

 

Mine foreldre «kom i Sannheten» da jeg var rundt ett år. Dette var på begynnelsen av 1960 årene, den gangen Jehova vitner på mange måter var noe helt annet enn det er i dag. Det mener jeg bestemt. Deres inntreden i Jehovas vitner påvirket naturligvis meg på alle mulige måter. På den tiden var det «veldig nære endens tid» og det var bare et tidsspørsmål før Harmageddon, Guds stor krig, skulle starte.

 

Det var på denne tiden alt begynte å bygge seg opp mot året 1975. Da var det seks tusen år siden Adam ble skapt og følgelig så var dette noe som kunne føyes inn i den teokratiske kalender og tyde på at det var begynnelsen på slutten. Ifølge det vi lærte om «Bibelens kronologi» så kunne vi jo faktisk «regne oss frem til» tiden da Adam ble skapt og helt frem til vår tid. Det var ikke vanskelig å overbevise oss om at det i 1975 ville være seks tusen år siden Adams skapelse. 

 

Det ble sagt rett ut i litteraturen, at 1975 ville bli et vendepunkt i menneskenes historie, og var du ung og tenkte på en utdannelse noen år før dette så kunne du bare glemme å starte på dette, med begrunnelsen at du aldri ville få fullført eller gjort nytte av utdannelsen.

Jeg har oversatt en artikkel fra Våkn opp! som sier litt om dette:

- Våkn opp, 22.5.1969, side 15: «Hvis du er en ungdom, må du også innse det faktum at du aldri vil bli gammel i denne nåværende tingenes ordning ... alle bevis som oppfyller bibelske profetier indikerer at dette korrupte systemet skal ta slutt om noen år ... som ungdom vil du aldri oppnå noen karriere som dette systemet tilbyr. Hvis du går på videregående skole og tenker på en høyskoleutdanning, betyr det minst fire, kanskje til og med seks eller åtte år til å bli utdannet til en spesialisert karriere. Men hvor vil dette tingenes system være på den tiden? Det vil være godt på vei mot mål, hvis ikke faktisk borte!»

 

Jeg var 11 år i 1975. Jeg fikk ikke med meg alle detaljene rundt dette. Den informasjonen jeg har i dag er basert på ting jeg har fått viten om senere. 

 

Men jeg husker en spesiell hendelse. I nærheten av oss var det en familie i menigheten som tok informasjonen i litteraturen svært alvorlig. Det var jo antydet ganske tydelig at enden skulle komme på høsten i 1975. Allerede noen måneder før hadde familien solgt huset og bosatt seg i en campingvogn. De var forberedt på Harmageddon. En annen bror var overmodig og proklamerte på arbeidsplassen sin om ikke Harmageddon kom innen høsten, så skulle han gi fra seg gården sin. Alle på den lokale fabrikken kjente til dette løftet.

Det var kun et fåtall som tok «profetiene» til Selskapet så alvorlig at de solgte alt de eide for å forberede seg på Harmageddon, men det var nok mange som likevel trodde at det kom til å skje «noe». Selv om jeg ikke husker mye fra den tiden, så husker jeg at det var mye prat og forventninger blant de voksne. Barn får med seg mye av det de voksne prater om. Jeg var ikke redd for Harmageddon. Mine foreldre fortalte meg at «barn følger foreldrene». Jeg følte meg ganske trygg på at min fremtid var sikker. 

 

Familien som solgte huset og flyttet i campingvogn innså naturligvis raskt at ikke ting gikk gikk helt som de trodde. Når det nærmet årsskiftet og kalenderen etter hvert viste 1976, så gikk det opp for dem at Selskapet hadde tatt feil. Det må ha vært skamfullt og ydmykende. 

 

Familien flyttet senere til en bygd langt unna byen vår og fortsatte livet der. Han som skulle gi bort gården ble for all ettertid stemplet som «tulling» og ble sett på som en original, og ingen tok vedkommende særlig alvorlig etter dette. Disse episodene knytter jeg ikke nødvendigvis til at disse menneskene var Jehovas vitner. Jeg tror de kunne opplevd noe lignende, uansett hva de trodde på. Var de bare lettroende og naive, eller var de som var slike «den tro og kloke slave» ønsket seg; lydige og lojale mot det de leste i litteraturen? 

 

Tenkt deg å være et «ivrig Jehovas vitne» på den tiden, og tro at det du leser i bladene er den hele og fulle sannhet. Tenk deg at samtidig som denne informasjonen ble presentert, så var det et spesielt og konkret årstall som skulle markere slutten på noe og begynnelsen på noe helt nytt. Kan vi klandre «ivrige Jehovas vitner» for å ha tolket dette slik mange gjorde på den tiden? At de trodde «Den nye verden» ville komme i 1975? De klandrer nok seg selv, om de fremdeles lever og husker. 

 

I alle fall så klandrer «Selskapet» dem, og det blir stadig nevnt i litteraturen at alt dette skyldtes at «enkelte Jehovas vitner hadde for høye forventninger». «Den tro og kloke slave» legger skylden for «iveren» på brødrene og søstrene. Det var deres feil. Ikke «Selskapet» sin feil, til tross for at de gav ganske tydelig informasjon om det ene og det andre i litteraturen.

Bare ett år etter fadesen i 1975, kom artikken «Et fast grunnlag for vår tillit» den 01.12.1976 og ordla seg slik: 

 

«Men det er ikke tilrådelig at vi tar sikte på en bestemt dato og forsømmer dagligdagse ting som vi som kristne ellers sørger for, for eksempel ting som vi og vår familie virkelig trenger. Vi glemmer kanskje at når ’dagen’ kommer, vil den ikke forandre det prinsipp at de kristne til alle tider må ta seg av alle sine forpliktelser. Hvis noen er blitt skuffet fordi de ikke har fulgt denne tankegang, bør de nå konsentrere seg om å rette på sin oppfatning og forstå at det ikke var Guds ord som slo feil eller bedro dem og brakte skuffelse, men at deres egen forståelse var basert på falske forutsetninger.»


Var det kun basert på «falske forutsetninger»? 

 

Jeg har ennå tilgode å erfare at «Selskapet», «den tro og kloke slave» eller «Det Styrende Råd» noengang, noensinne, har erkjent at de har tatt feil, eller kommet med en beklagelse eller innrømmelse av sådant. Jeg tror heller ikke det vil skje noen gang i fremtiden. Det bekymrer meg. 

 

Sett i lys av at de åpenbart har tatt så skammelig feil, veldig mange ganger. Det ville ikke vært feil på noen som helst måte om de var ydmyke, tok et oppgjør med alle gamle «synder» og la kortene på bordet og sa det som det var: «Vi tok dessverre feil!». Det skulle de sagt. Hva ville de tapt på det? Ingen taper noe som helst på å være ydmyke. Men de innrømmer INGENTING. De skylder på andre. 

 

Anbefalingen om å avstå fra «høyere utdanning» har imidlertid overlevd. Det kan se ut som om Selskapet fremdeles har sterke intensjoner om å fraråde ungdom til å starte på høyskoler og universitet. Det advares mot «dårlig miljø» på skolene, og at dette vil sette de unges liv i en fryktelig vanskelig situasjon når det gjelder lojalitet mot Jehova. En annen «fare» kan jo være at de som frekventerer disse læreantstaltene ganske tidlig får det innprentet at det er sunt og nødvendig å stille kritiske spørsmål, ikke godta autoriteter og alltid undersøke flere kilder. Slik opplæring er ikke noe Selskapet ser på som fordelaktig. De ønsker seg ikke kritiske spørsmål, de ønsker å bli akseptert som den eneste autoritet og de har helle intet ønske om at «studentene» deres undersøker andre kilder enn deres egen litteratur. 

 

Hva ønsker «den tro og kloke slave» seg? De oppfordrer til at ungdom skal begynne å «jobbe for Jehova» og være opptatt i forkynnelsesarbeidet. En passende utdannelse kan være et håndtverk (nyttig også i «den nye verden») eller om man helst ikke tar en utdannelse, men satser på en deltidsjobb ved siden av tjenesten for Jehova. Den beste «karrieren» vil være den du kan få i «Jehovas Organisasjon». Jeg kjenner (dessverre) til veldig mange eksempler på ungdommer og voksne som har fulgt dette rådet, og noen av tilfellene har ikke endt bra om man ser det i et helsemessig perspektiv. 

 

Gamle sannheter og nye forståelser


Uformelt kan vi si det vil eksistere «gamle sannheter» og «nye forståelser». Men som allerede nevnt, så er ikke de tidligere sannhetene nødvendigvis definert som det motsatte av sannhet, altså løgn. De er kort og godt forklart som at «lyset har blitt klarere». (Ordspråene 4: 18) Ingen Jehovas vitner med ønske om å holde fred i menigheten ville våget å beskylde «den tro og kloke slave» for å fare med løgn, men det er forventet vi som er medlemmer skal akseptere den muligheten de har til å endre på «sannheten» når den ikke lenger passer inn i verdensbildet eller rett og slett viser seg ikke å være «sann». Men de har naturligvis aldri fart med løgn. 

 

Dette er et dilemma som er helt uproblematisk for de fleste som er Jehovas vitner. Enten fordi de ikke tenker så mye over det, eller kanskje enda mer vanlig: Det krever som regel store ofre å gjøre noe med saken, og de velger av den grunn å la det ligge. Slike dilemmaer kan naturligvis være plagsomme for dem som har begynt å tvile på «Sannheten» og som stiller spørsmål ved autoriteten til «slaven». 

 

De fleste «gamle sannheter» blir dysset ned, eller omtalt som kuriositeter. Det er ikke så vanlig at brødre og søstre våger å stille spørsmål rundt dette eller å trekke «slavens» autoritet i tvil. Dersom et Jehovas vitne skulle begynne å tvile, er det absolutt ikke akseptabelt å ytre slik tvil til medtroende. Da vil du bli stemplet som «kritisk» og det kan få alvorlige konsekvenser. Bare det å innrømme at en tviler på deler av læren, er nesten utenkelig og vil medføre at våre brødre og søstre føler seg veldig utilpass om de får kjennskap til det. Det å tvile på «Sannheten» er rett og slett ikke lov. I alle fall ikke om tvilen vedvarer. Da får du gjøre et valg. Det er en «take it or leave it» situasjon i sin mest fundamentale form.

Tviler man i stor nok grad og ikke er villig til å justere synet på saken i samsvar med Selskapet Vakttårnet, så er ikke veien lang til anklager om kjetteri og frafall. Kommer man dit og det ender med en ekskludering, så kan det vinkes farvel til venner, familie og folk en kjenner i menigheten og må forberede seg på et liv utenfor, som utstøtt / ekskludert. Det finnes ikke rom for å kritisere ledelsen, eller ytre tvil om at «Den tro og kloke slave» er «Guds kanal for meddelelse».  

 

«Sannheten» som det begrepet vi i Jehovas vitner kjenner, er noe som eies av Organisasjonens ledere i Det Styrende Råd, og som presenteres under deres myndighet som «den tro og kloke slave». Det er de som bestemmer hva som er «Sannheten» til enhver tid. 

 

Slik jeg ser det, vil den riktige definisjonen av «sannhet» være: «Det som til enhver tid er en den offisielle læren, basert på forståelse presentert av den tro og kloke slave.»

Jeg har påstått at «Sannheter» har blitt endret, så det neste spørsmålet må bli: Finnes det noen gode eksempler på slike endringer av «Sannheter» der konsekvensene har vært betydelige? Svaret er ja. Det finnes naturligvis mange i Jehovas vitners historie. 

 

Et eksempel på en slik endring er vår lære om ekskludering (også kjent som utstøtelse eller utelukkelse fra menigheten).

 

Frem til rundt 1953 så var «den tro og kloke slave» sin lære at en slik praksis var ubibelsk og ble nevnt som eksempel på noe av det verste fra Den Katolske Kirke. I en artikkel i bladet Vakttårnet i 1947 ble det hevdet at ekskommunikasjon (som er det tilsvarende katolske begrepet for ekskludering) var en ond skikk som de sanne kristne ikke være kjent av. Siden dette stod skrevet i Jehovas vitners fremste organ, så var dette naturligvis «Sannheten» da dette bladet ble utgitt.
 
I Vakttårnartikkelen snakkes praksisen ned, og kalles hedensk og ubibelsk. Slik var det frem til 1953, da Selskapet kom med ny forståelse av dette. Dette temaet er for øvrig utdypet i et eget kapittel. 

 

I dag er praksisen med utstøtelse blitt veldig vanlig i vår Organisasjon, og den er svært streng når det gjelder hvordan menigheten og enkeltpersoner skal behandle de som har blitt ekskludert. Vår form for ekskludering er enkelt sagt ekstrem, siden den også gjelder familiemedlemmer og egne barn. Det er veldig vanskelig for de utenfor å forstå hvordan foreldre kan kutte kontakten med barna, fordi barna «forlater Sannheten». Det finnes mange tilfeller av at foreldre tar denne veilednignen fra «slaven» alvorlig, og velger å kutte ut all kontakt med sine egne barn etter at barna har «snudd ryggen til Jehova» og «kastet vrak på Sannheten».

 

«Den tro og kloke slave» oppfordrer foreldre til å vise sin lojalitet overfor menigheten, og ikke ta hensyn til ekskluderte barn som forsøker å ta kontakt med dem. Dette har vært demonstrert i videoer som er vist frem på stevner og på JW Broadcasting, og det nevnes til stadighet i litteraturen. Alle vi som er Jehovas vitner vet at det er slik.

 

S I T A T KOMMER HER.

 

Når vi tenker på at at «veiledningen» en gang i tiden fortalte oss at utstøtelse og ekskludering var ubibelsk, hedensk og «katolsk», så synes jeg det er vanskelig å tenke på hvor stor del denne praksisen har fått hos oss. Hvordan «et klarere lys» har fått «den tro og kloke slave» til å endre syn tror jeg handler om helt andre ting enn bibelske prinsipper. Det at foreldre skal «kutte kontakten» med sine egne barn har ingenting med de Bibelske prinsippene å gjøre. Om vi tenker tilbake til «den første kristne menighet» så er det ikke sannsynlig at de praktiserte ekskludering på samme måte som Jehovas vitner gjør i dag.

Det er mer sannsynlig at Selskapet hadde helt rett i det de skrev i artikken fra 8. januar 1947; at det er en ubibelsk praksis. 

 

Siden «den tro og kloke slave» er ledet av Den Hellige Ånd, skulle vi tro og ønske at en slik grunnleggende og inngripende «sannhet» ville vært uforanderlig. Hvis dagens «forståelse» er det korrekte og det «den tro og kloke slave» som Guds talsmenn har åpenbart om saken er «sannheten» - hvordan kunne «slaven» i 1947 ikke fått nøyaktig samme beskjed? Kan en slik omfattende og inngripende bibelsk sannhet forandre seg så mye?

 

Går du til det skritt å granske litteraturen vår grundig, så vil du dessverre finne mange eksempler på uttalelser som i sin tid var å anse som «sannheter», men som ikke har tålt tidens tann og i dag ikke engang nevnes. «Nye forståelser» har endret på «sannhetene». Dette belyses også i andre kapitler i denne boken. Jeg vil spesielt anbefale å lese kapittelet som handler om fordums litteratur, der i blant boken «Den fullbyrdede hemmelighet» også kjent som «Studier i Skriften, bind 7». De som tror at innholdet i den boken er skrevet under ledelse av Den Hellige Ånd og inneholder «inspirert kunnskap» må ha en usedvanlig sterk tro. 

 

Er det noen i menigheten som er ivrige og ønsker seg endringer i noe som virker ulogisk eller vanskelig i «Sannheten», så anbefales det å «vente på Jehova». Om vi ikke skulle klare dette, men trekker våre egne konklusjoner om hva som er «sannhet» eller ikke, så kan det komme anklager om at vi går «foran Organisasjonen». Da er det en stor risiko for at dette blir tatt tak i av eldsterådet, og i den ytterste konsekvens vil en slik form for «formastelighet» kunne føre til ekskludering. 

 

Selv om det i ettertiden skulle vise seg at du egentlig hadde rett, og «den tro og kloke slav» kommer til den samme konklusjonen som deg, bare senere, så vil du i verste fall bli straffet for at du ikke var ydmyk og underdanig. 

 

Hadde et Jehovas vitne i 1947 hevdet at ekskludering kunne forsvares ut fra en Bibelsk forståelse og at det også inkluderte å kutte kontakten med egne barn (slik Jehovas vitner lærer i dag) - så ville vedkommende naturligvis ha blitt beskyldt for å gå mot «den sunne lære». Vedkommende ville ikke blitt utstøtt, men menigheten ville fått beskjed om å «merke» seg personen. Dette begrepet med «merking» var forløperen til dagens ekskluderingspraksis, og er tuftet på 2. Tess. 3: 14 hvor det står: 

 

«Og hvis noen ikke er lydig mot det vi sier i dette brevet, da skal dere merke dere ham og slutte med å omgås ham, for at han kan skamme seg.»

 

En «merking» ville i praksis være en «ekskludering light» om en kan si det litt uhøytidelig. Det vil medføre at menighetens medlemmer får beskjed om å begrense kontakten med den «merkede» og skal angivelig føre til at den «merkede» skammer seg.

 

Ordningen med «merking» brukes fremdeles, og kan sies å være første steg i det som handler om å tukte ulydige medlemmer. Det holdes en tale, og levnes liten tvil om hvem talen er myntet på. Man er «merket» for alltid. Det holdes ikke en tale for å «umerke» overtrederen senere. Har man tydelig synliggjort at man har endret kurs, og tatt straffen, så vil dette gå over etter en tid. Folk kan gradvis begynne å omgås personen igjen. I andre tilfeller har man endret status i menigheten som «merket» for fremtiden og det er ganske mye som ikke blir som før. Det kan for eksempel påvirke det sosiale samspillet mellom den merkede og resten av menigheten. 

 

Selv om det kan være endringer og justeringer i læren som er vanskelig å forstå og godta, så kreves det uansett lydighet mot «Sannheten» og «den tro og kloke slave», noe som bekreftes av artikkelen i Vakttårnets studieutgave for november 2013:

«Når den tiden kommer, kan det tenkes at den livsviktige veiledningen vi får fra Jehovas organisasjon, ikke virker praktisk fra et menneskelig synspunkt. Vi må alle være rede til å følge de instruksene vi kan komme til å få, enten disse virker fornuftige fra et strategisk eller menneskelig synspunkt, eller ikke.»

Jeg mener denne uttalelsen i Vakttårnet er svært problematisk. I prinsippet kan «den tro og kloke slave» be medlemmene om hva som helst, og forvente blind lydighet. 

 

Hvem har «krav på å vite sannheten»?

 

Det er også en annen, og ganske unik side av denne saken hvor det åpnes for at vi Jehovas vitner kan forholde oss til sannheten på en litt annen måte enn slik verden rundt oss tenker. 

 

Om et Jehovas vitne blir stilt spørsmål fra en som «ikke har krav på å vite sannheten», så kan det svares «unnvikende». Denne finurlige varianten eksisterer i Selskapet Vakttårnets litteratur og lære. I spalten «Spørsmål fra leserne» i Vakttårnet 1. Januar 1961 står det følgende:

«Guds Ord påbyr: «Tal sannhet, enhver med sin neste.» (Ef. 4: 25) Med dette påbudet menes det ikke at vi skal fortelle alle og enhver som spør oss om noe, alt det de ønsker å få vite. Vi må fortelle sannheten til en som har krav på å få vite den, men hvis det er en som ikke har noe krav på å få vite sannheten, kan vi svare unnvikende. Vi må imidlertid ikke fortelle en løgn.»


Dette gir interessante muligheter for å hindre at alle sider i en sak kommer frem, eller at den virkelige «sannheten» ikke blir fortalt. Dette er et trekk i det som Organisasjonen kaller «teokratisk krigføring». 

 

Her dukker det opp ting som jeg syntes det er vanskelig å håndtere, og vanskelig å forsvare som et sannhetselskende menneske. 

 

Den 10. november 2001 ble Tom Frisvold intervjuet av Dagbladet. Han var på den tiden informasjonsansvarlig for Selskapet Vakttårnet i Norge. Temaet var ekskludering. På spørsmål om Jehovas vitners praksis om ekskludering og konsekvensene av dette sier han:

 

«Bibelen sier at vi ikke skal ha den sosiale omgangen med vedkommende som man hadde før. Menigheten følger dette, men det er de åndelige båndene, ikke familiebåndene, som blir brutt.»

 

Da jeg leste dette intervjuet ble jeg svært bekymret og undret meg over dette i lange tider. Tom Frisvold uttalte offentlig at det bare er de «åndelige båndene» som brytes, og ikke familiebåndene? Dette er noe alle Jehovas vitner vet veldig godt ikke stemmer. Familiebåndene brytes også, og litteraturen er veldig klar på at kontakt mellom for eksempel foreldre og ekskluderte barn skal unngås i størst mulig grad. 

 

I artikkelen «Skatter fra Guds ord» på JW. org sies det:

«De instruksene Jehova ga Aron, er et klart budskap til dem som må slutte å ha kontakt med et familiemedlem som er ekskludert. Vår kjærlighet til Jehova må være sterkere enn den kjærligheten vi har til familiemedlemmer som har valgt å slutte å tjene ham.»

 

Dette med Jehovas vitner håndtering av ekskluderte er statdig fremme til diskusjon. I 2021 ble det overlevert et brev fra Jehovas vitner til barne- og familieminsiter Kjell Ingolf Ropstad. I dette brevet argumenterer Jørgen Pederson fra Jehovas vitners avdelingskontor i Holbæk for det samme som Tom Frisvold gjorde i 2001. «Det er bare de åndelige bånd som brytes, ikke de familiære.»

Er ikke dette budskapet, «å slutte å ha kontakt med et familiemedlem som er ekskludert!» en beskrivelse av at familiebåndene skal brytes? Hvordan kan Tom Frisvolds uttalelse og brevet som er undertegnet av Jørgen Pedersen fra Jehovas vitner være så til de grader på kollisjonskurs med det som står i litteraturen vår?

 

Lyver Tom Frisvold og Jørgen Pedersen? Eller svarer de «unnvikende» fordi Dagbladets journalistDagbladets lesere og norske ministere er i den gruppen som «ikke har krav på å vite sannheten»?

 

Jeg kjenner ikke Jørgen Pedersen fra avdelignskontoret i Danmark, men jeg har pratet med Tom Frisvold mange ganger og kjenner ham meget godt som en real og ærlig kar. Derfor ble jeg svært forundret over hans svar til Dagbladet. Jeg stilte meg spørsmålet den gangen; «Kunne han ikke bare vært ærlig og sagt det som det er? Han og alle andre Jehovas vitner skal jo forsvare «Sannheten» og fryktløst stå opp for Bibelske prinsipper! Er det ikke vår oppgave som «troens stridsmenn» å forsvare Bibelens ord, selv i offentligheten?»

 

Det å lese hvordan vi svarer offentligheten mener jeg er en stor skam. Deler av svarene er rett og slett ikke sant, og det øvrige bærer preg av å vri og vende på ordlyder og skape et inntrykk som åpenbart ikke er i samsvar med realitetene. 

 

Det samme etiske dilemmaet oppstod da Geoffrey Jackson, medlem av Det Styrende Råd, var innkalt til høringer i «The Royal Commision» i Australia i 2013. Dette var en offentlig høring der Jehovas vitner måtte forklare seg overfor australske myndigheter i forbindelse med manglende rapportering til myndighetene i overgrepssaker som hadde foregått i menighetene. Jackson forklarte seg under ed, og myndighetene, representert ved en Angus Stewart stilte blant annet dette spørsmålet:

Mr. Stewart: «Og ser dere på selv som Jehovas Guds talsmenn på jorden?»

Mr. Jackson: «Det tror jeg ville være ganske overmodig å si at vi er den eneste talsmannen som Gud bruker. Skriftene viser tydelig at noen kan handle i harmoni med Guds ånd ved å gi trøst og hjelp i menighetene, men hvis jeg bare kunne avklare litt, kom jeg tydelig tilbake til Matteus 24, sa Jesus at i de siste dager - og Jehovas vitner tror dette er de siste dagene - det ville være en slave, en gruppe personer som hadde ansvar for å ta vare på den åndelige maten. I så måte ser vi på oss selv som at vi prøver å oppfylle den rollen.»

 

Hele høringen ligger åpent på nettsidene til The Royal Commision, transkribert ord for ord. Det er dessverre en utbredt oppfatning blant enkelte Jehovas vitner, at alt rundt «The Royal Commission» er oppspinn og løgner som frafalne står bak. Det er langt fra tilfellet. Det finnes både videoopptak og utskrifter fra høringene. 

 

Jehovas vitner vet i alle fall godt at Det Styrende Råd gjør mye mer enn å «prøve å fylle den rollen» og at de naturligvis ikke tror at det finnes noen annen religiøs organisasjon som er «Guds talspersoner» på jorden. Gjennom litteraturen blir vi fortalt at Det Styrende Råd utgjør den «tro og kloke slave» når de «jobber sammen kollektivt», og Det Styrende Råd hevder uten tvil å være «Guds talsmenn» på jorden i dag, noe som forklares slik i litteraturen, for eksempel i studieutgaven av Vakttårnet fra juli 2013:

«Hvem er så den tro og kloke slave? I tråd med det mønsteret Jesus fastla ved å gi mange mat gjennom noen få, består denne slaven av en liten gruppe salvede brødre som er direkte involvert i å tilberede og dele ut åndelig mat under Kristi nærvær. Opp gjennom de siste dager har de salvede brødrene som utgjør den tro og kloke slave, tjent sammen ved hovedkontoret. I de siste tiårene har denne slaven vært identisk med Jehovas vitners styrende råd. Legg for øvrig merke til at ordet «slave» i Jesu illustrasjon står i entall, noe som tilsier at disse i fellesskap utgjør én slave. Det styrende råds avgjørelser blir derfor truffet kollektivt.»


I Vakttårnet for september 1955, sies det følgende om vårt trossamfunns rolle:

«Det er derfor overveldende beviser for at den salvede kristne levning (senere kjent som Det Styrende Råd) blant Jehovas vitner i vår tid utgjør den kollektive kanal for meddelelse. Denne lille «tro og kloke tjener»-klasse av salvede, som de blir kalt, har en lovformelig tjener som heter Watch Tower Bible and Tract Society [Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap], et selskap som ble organisert i 1884, og som de benytter som sin representant.»

Hvordan harmonerer fremstillingen i litteraturen med det Geoffrey Jackson sa under høringene? Fortalte Jackson sannheten, i samsvar med det han selv formidler i den litteraturen som er tilgjengelig for Jehovas vitner?

 

Jeg synes ikke det. Vår Organisasjon kom dessuten svært dårlig ut av høringene, og etter å ha hørt gjennom mesteparten av dette satt jeg igjen med en dårlig følelse. På samme måte som sa jeg leste intevjuet med Tom Frisvold ble jeg skuffet og trist til sinns. Kunne ikke Jackson, som «øverste leder» i vår Organisasjon «stå opp for Sannheten» og si det nøyaktig slik det er? 

 

Foranledningen til høringene var at det ble avdekket over tusen seksuelle overgrep som hadde foregått i Jehovas vitners menigheter i Australia, og det var ikke ett eneste av dem som var blitt rapportert til myndighetene. Saken var kun behandlet internt i menighetens rekker, ofte med overgripere som ikke ble straffet. I ettertid har det også kommet frem at Selskapet Vakttårnet i Australia blånekter å samarbeide med myndighetene for å tilby hjelp og støtte til seksuelt misbrukte barn gjennom ordningen «The National Redress Scheme»

«The National Redress Scheme of Australia» ble etablert i 2018 som et resultat av en anbefaling fra The Royal Commission om institusjonelle svar på seksuelt misbruk av barn. Det tar sikte på å tilby støtte til overlevende etter overgrep lidd ved forskjellige institusjoner.

 

I begynnelsen av mars 2021 kom det imidlertid fram at Selskapet har snudd i saken om «The National Redress Scheme» og likevel skal samarbeide. Grunnen til at de snudde, var at de ble klar over at det var «et krav» om å være med. De gjorde det altså ikke frivillig, men bestemte seg for å delta når det ikke var noen vei utenom.

 

Det er vanskelig å sitte igjen med noen annet enn en vond smak i munnen når vi får slik informasjon.