«De andre får»

 

En historiebok om Sannheten

 

© Rune Hallvardsson

 

Innhold

Forord og innledning

Sommerfugleffekten

Å vokse opp i «Sannheten»

Møtene

Sannheten om Sannheten

Når sannheten ikke lenger er sannheten

Når lyset blir klarere

Konsekvensene av endringer

Gamle sannheter og nye forståelser

Karriere i Organisasjonen

Oppgaver som eldste i menigheten
Foredrag, kildehenvisninger og kulørte opplevelser

Historietimen

Nei, vi er ikke en sekt

Merkverdigheter i Bibelen

X Ekskludering - hedensk eller bibelsk?
X Bursdager, jul og andre høytider

X Judge Rutherford
X Jehova Gud i Det Gamle Testamentet

X Henrietta M. Riley og aksjefond

X Tilbedelse

X Teokratisk ordliste og forklaringer

 

Forfatterens ord

 

Jeg gir ut denne boken fordi jeg mener jeg har noe å fortelle fra mitt liv som et Jehovas vitne. Dette er mine ærlige, oppriktige ord og det er basert på mine erfaringer og egne opplevelser. Jeg er født og oppvokst som et Jehovas vitne og begge mine foreldre og store deler av min familie er i menigheten. Jeg har vært eldste i flere menigheter i mange år og jeg har vært landet rundt og holdt foredrag i menigheter og på stevner. Jeg kan trygt si jeg har vært svært aktiv i organisasjonen. Når denne boken skrives er jeg 57  år gammel og jeg har et langt liv å se tilbake i menighetsarbeidet. Jeg bestemte meg for å skrive denne boken for å sette ord på ting som har blitt et hodebry for meg og som plager min samvittighet og min intelligens så og si døgnet rundt. Innholdet i boken er ment å skape tanker og refleksjoner rundt det å vie livet sitt til et trossamfunn. For min del har dette medført utfordringer. Ikke fordi jeg ser noe galt i å gå inn for noe man tror på og brenne for en sak. Det er fint med engasjement og at man virkelig står opp for det man tror på. Jeg skriver en del om dette i boken og jeg skriver om mine egne subjektive opplevelser. Det betyr ikke at jeg ønsker at leseren skal komme til samme konklusjoner som meg, men jeg håper at min historie kan få deg som leser til å tenke over din egen situasjon og alle sider av det å være et Jehovas vitne.

 

Da jeg startet på bokprosjektet på begynnelsen av 2021 så åpnet skrivingen nye tanker om hva som er viktig å skrive om. Barndommen og oppveksten, «karrieren» i menigheten og mye av det handler om ting som jeg synes er vanskelig i Organisasjonen. Det handler også om de endringene som har skjedd de siste tyve årene, spesielt etter at Selskapet tok i bruk internett. De tingene jeg skriver om er det mange Jehovas vitner som er klar over og jeg kjenner mange som sliter med tunge tanker rundt slike temaer. Noen Jehovas vitner blir sinte når de leser en slik bok, mens andre forstår bedre hensikten med hvorfor temaene tas opp. Jeg håper uansett at det historiske perspektivet som jeg beskriver kan være artig å lese. Det finnes ikke mange øyenvitnebeskrivelser fra å vokse opp som Jehovas vitne på seksti- og syttitallet. Men dette er akkurat en slik historie. 

Jeg håper du leser det jeg skriver med et åpent sinn og ser at intensjonene mine er gode. Jeg er ikke ute etter å overbevise noen om at mine synspunkter er mer riktig enn andres synspunkter. Det er ikke det boken handler om. Det handler ikke så mye om synspunkter heller for å si det som det er. Det er mer riktig å si det handler om observasjoner. Det er ikke sikkert jeg har rett i alt jeg skriver heller. Det er selvfølgelig lov å være uenig. For min del handlet alt om å finne et slags fotfeste og en måte å leve videre på, til tross for at det tvang seg frem ganske dramatiske endringer i mitt eget liv. Det kan hende at det er den mest nyttige delen av min historie, det å kunne fortelle om at ting går bedre enn man skulle tro selv når livet endrer seg og det ser mørkt ut. Innholdet i boken er sånn sett min måte å se ting på i et annet perspektiv. Noe av dette handler om når det «utenkelige» skjer og når tvilen får fotfeste. Det finnes ingen standarisert løsning for hvordan man skal forholde seg til det å bearbeide sin egen tvil når det gjelder religion. Det finnes ingen magisk løsning for å unngå å miste troen. Det er ikke et valg. Vi kan ikke velge å tro og vi kan ikke velge å la være å tro. Vi tror (eller tror ikke) basert på en indre overbevisning som ikke er styrt av vår vilje. Det kan være til hjelp å finne måter å manøvrere seg selv rundt i et vanskelig landskap slik at konsekvensene og skadeomfanget blir minst mulig. Jeg vil si ut i fra det jeg selv har erfart at det finnes løsninger på det meste.

 

Dette er ingen vitenskapelig faktabok. Den er ikke akademisk formulert. Dette er kun mine tanker som jeg har forsøkt å formulere og skrive ned. Det er en fortelling med et historisk perspektiv og det nevnes mange sider av vårt trossamfunn som står i fare for å gå i glemmeboken. Mange av dem som var med å forme trossamfunnet den gangen jeg vokste opp lever ikke lenger i dag. Jeg vil fortelle de tingene de fortalte meg om sine egne liv som Jehovas vitner lenge før jeg ble født. Jeg skriver «løst og fast» om ulike tema og det finnes ingen konklusjoner fra min side, kun refleksjoner og spørsmål. Konklusjonene må hver enkelt komme frem til selv. 

 

Sommerfugleffekten

Det er en tanke som har dukket opp hos meg mange ganger opp gjennom årene, og jeg tror ikke jeg kan skrive min historie uten å fortelle om hvordan jeg tror tilsynelatende små og uviktige hendelser kan medføre større hendelser og konsekvenser senere. Dette prinsippet blir ofte omtalt som «sommerfugleffekten». Uttrykket kommer fra den amerikanske meteorologen Edward Lorenz, som i et foredrag i 1960-årene angående muligheten av pålitelig langtidsvarsling av været, sa at «vingeslagene fra en sommerfugl i Brasil kan utløse en tornado i Texas». Det handler om en idé som uttrykker at små endringer i forholdene ved et visst tidspunkt kan forplante seg og gi store virkninger senere. Selv om Lorenz sin idé om sommerfuglen i Brasil som skaper tornado i Texas ikke er reell så er prinsippet noe vi alle før eller siden blir utsatt for i liten eller stor grad. Vi tenker kanskje ikke på det i hverdagen, men «sommerfugleffekten» er noe vi alle blir berørt av.  


Første del

 

Min families historie startet med en liten og ubetydelig hendelse da min far var en ung mann. Han var i militæret på den tiden, men var hjemme på helgeperm hos sine foreldre en gang på slutten av 1950 tallet. De hadde hatt besøk av et Jehovas vitne i bygda og vitnene la igjen et Vakttårnblad. Min far skulle ta bussen tilbake til leiren etter helgebesøket hos sine foreldre og i mangel av noe annet tok han med seg dette bladet for å ha noe å lese på under reisen. Alt kunne ha stoppet med dette bladet. Han kunne ha glemt det bort, kastet det fra seg eller ganske enkelt latt være å lese i det. Men slik gikk det ikke. 

 

I bladet leste han en artikkel som forklarte at «treenigheten» ikke var en bibelsk lære. Han var ikke spesielt opptatt av den kirkelige påvirkning han fikk da han stod til konfirmasjon noen år tidligere men hadde fått med seg det at «Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd» var en slags enhet. Han forstod ikke så mye av det presten formidlet og var heller ikke særlig interessert i det, men måtte pugge noe presten kalte trosbekjennelsen om konfirmantene skulle unngå fortapelse. 

 

Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro. Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt. Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten,i det vi verken blander sammen personene eller deler vesenet.For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds.Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig. Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd. Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd. Og likevel er det ikke tre evige, men én evig

 

Sant å si hadde han ikke ofret det en tanke siden konfirmasjonstiden. Bladet påstod at det han hadde lært hos presten og trobeskjennelsen han hadde pugget både sent og tidlig var løgner som Djevelen stod bak. Han var forferdet og opprørt over det de kunne få seg til å skrive og kastet bladet fra seg. 

 

Da han gikk av bussen etter en lang reise gikk han rett til nærmeste bokhandel og kjøpte seg en Bibel. Han leste Bibelen fra første til siste kapittel for å lete etter ordet treenighet og motbevise det som stod i Vakttårnet. Hvis det var sant som presten i bygda hadde fortalt i konfirmasjonstiden så måtte dette være forklart i Bibelen. Presten stod jo med Bibelen i hånden og snakket om denne mystiske tilstanden disse tre var i. På kveldene lå han på brakka i militærleiren og leste. Etterhvert ble han lei av hele temaet og la Bibelen på hylla. Livet gikk videre. Han ble ferdig med militæret, fikk seg en jobb og traff etter hvert min mor. De giftet seg og fikk barn og var vel som folk flest på den tiden.

 

Andre del

 

En regnfull kveld i begynnelsen av 1960 årene ringte det på døren hjemme hos mine foreldre. Jeg var kommet til verden og min mor var opptatt med stell og legging av meg, så det var min far som åpnet døren. Mannen som presenterte seg het Leif. Et ungt og ivrig Jehovas vitne som han var hadde bestemt seg for å ringe på én dør til før han gav seg for kvelden. Det var jo sånt ruskevær og han var mer enn klar til å avslutte. Men så var det et hus igjen i gaten og han syntes ikke han kunne gi seg før det var tatt. Han fant frem det siste nummeret av Vakttårnet og stod klar med et smil med regnet dryppende fra hatten da min far åpnet døren. 

 

Han dro kjensel på Vakttårnbladet han tok med seg fra sine foreldre flere år tidligere og hvordan han ble opprørt over det han leste. Han ville spørre denne mannen om dette med treenigheten og høre hva han kunne si om saken. Leif ble invitert inn og de hadde en lang prat. Etter dette kom Leif stadig oftere på besøk og de hadde diskusjoner om religiøse spørsmål. Min far ble etter hvert mer overbevist om at det Leif fortalte var sant. Min mor var ikke spesielt begeistret for sin ektemanns nyvunne interesse for Jehovas vitner. 

 

Tiden gikk og en kveld Leif kom på besøk bestemte hun seg til slutt for å være hyggelig mot ham og tenkte vel at hun hadde vært mye sur og tverr under hans besøk. Dette var altså starten på det som etter en tid skulle gjøre begge to til Jehovas vitner.  De begynte å gå på møter og jeg ble jo slik vanen er, oppdratt i «den sanne tro». Senere ble min søster født og oppdratt på samme vis. Det skjedde også at min fars bror, to av min fars søstre og en del av barna deres også kom i kontakt med Jehovas vitner etter oppfordring fra min far. Til slutt var store deler av min nærmeste familie aktive i menigheten. 

 

Jeg har mange ganger tenkt på hvordan dette startet. Tilfeldighetene som rådde, valgene som ble tatt som ingen der og da tenkte på som viktige - men som ville få konsekvenser for veldig mange mennesker noen år senere.

 

Hvordan hadde livet mitt og for resten av min slekt vært om tilfeldighetene ville det annerledes? Om det en gang på slutten av 1950 tallet ikke kom Jehovas vitner til min fars foreldre? Om de ikke hadde tatt i mot bladet, eller tatt det imot og slengt det i peisen som så mange andre gjorde? Om min far ikke hadde tatt med seg bladet, eller tatt det med men blitt opptatt med noe annet på bussen og ikke gadd lese bladet likevel? Om Leif hadde gitt etter for det dårlige været og ikke ringt på døren og truffet min far den kvelden. Eller ringt på, men ikke truffet min far som dro kjensel på Vakttårnet og truffet min mor i stedet? Hadde min mor åpnet døren, så hadde Leif blitt sendt ut i regnværet igjen uten nåde. Det var mange tilfeldigheter som gjorde at ting senere blir som de ble. 

 

Mine foreldre har nok kommet til en annen konklusjon enn meg om dette. De er overbevist om at det ikke var tilfeldigheter. I deres forståelse handler det om å «være av sannheten» og at mennesker som er i en slik tilstand uunngåelig vil ende opp i den «sanne tro» fordi de blir «dradd av Jehova» oh at Jehova «ser etter» slike. De baserer dette på Joh. 4: 23 og 6: 44

 

«Men den tiden kommer, og den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe vår himmelske Far med ånd og sannhet, for det er slike tilbedere vår himmelske Far ser etter.»


«Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham.»

Med dette bibelske fundament så er det ingen grunn til å tro på tilfeldigheter eller «sommerfugleffekten». Det handler mer om at Jehovas «ser etter» og «drar» sine tilbedere. I deres tankesett så ville de blitt Jehovas vitner på en eller annen måte, uansett omstendigheter. Forkynneren Leif var kun et verktøy som Jehova brukte. Hadde ikke han vært ute i felttjenesten den kvelden så hadde det kommet andre Jehovas vitner på døren en annen kveld. Det var bare et tidsspørsmål. 

 

Jeg klarer ikke å se det slik. Min fornuft sier at dette handler om en lang rekke tilfeldige hendelser og om at situasjonen kunne vært annerledes for oss alle om hendelsene skjedde på annen måte.